Vandringsmannen.

En glad gutt var han da han løp omkring i sine barneår, undersøkte alt, lagde alt og lo over alt han oppdaget og alt han laget.

Gutten ble voksen, og hans far sa:

-Kom her, gjør som meg. Jeg skal lære deg å arbeide slik at du kan få tak over hodet, varme i ovnen, mat på bordet og kjøttkaker hver søndag. Men du må gjøre slik som jeg gjør. Nei, ikke sånn, kan du ikke gjøre det ordentlig?

Men gutten kunne ikke få det til slik faren ville, og han gråt i fortvilelse og sprang til sin mor. Han la armene rundt hoftene hennes og gjemte ansiktet i forkledet hennes som luktet av brød. Hun strøk han over håret, sa noen trøstende ord til ham og gav ham en bok.

-Se her, les denne så kan du finne ut hvordan du kan bli flinkere enn andre, skaffe deg alt du trenger og mere til, sa moren.

Og gutten løp ut i skogen der han hadde et hemmelig sted under en heller der han kunne gjemme seg for faren. Der leste han i bøkene han fikk av moren og drømte om et liv der han kunne gjøre alt det han leste om. Hver gang farens ord om hardt arbeid, flid, lydighet og nøysomhet ble for vonde å holde ut, sprang han til gjemmestedet sitt og dukket ned i all slags spennende verdener han fant i bøkene.

Gutten ble voksen og dro ut i verden. Faren ble mørk i øynene av sinne over at gutten ikke ville bli hjemme og ta over etter han, men moren ga ham en forgylt nøkkel han kunne ha i en snor om halsen.

-Denne nøkkelen kan du ha som en lykkenøkkel slik at du lykkes med det du vil gjøre, sa hun og hengte den rundt halsen hans.

-Gjem den under skjorta og tenk på at du har nøkkelen til alt i bøkene dine.

Gutten dro av sted, og bak seg dro han en liten håndkjerre full av bøker som kan kunne søke inn i når verden ble for vanskelig. Livet ville det slik at han ble en vandringsmann som dro fra sted til sted for å søke lykken. Overalt fant han noen som hadde bruk for hans tjenester med å skrive brev eller gi råd om ting han fant i bøkene sine. Men han ble aldri lenge på samme sted, han vandret alltid videre, for over fjellene kunne han skimte blåner hvor han drømte om å dra. Han dro kjerren med alle bøkene opp gjennom trange daler opp mot fjellet, gjennom bratte steinurer og fossende elvestryk, oppover og oppover.

Men alltid kom han til en port han ikke kunne komme forbi, og porten hadde alltid et svært nøkkelhull. Han leste i bøkene sine for å finne ut en måte han kunne åpne porten, men alltid måtte han gi seg, han fant ikke noen løsning for å åpne porten, og den var alt for høy til at han kunne komme over. Av og til syntes han at han hørte stemmer fra den andre siden, hviskende og uklare stemmer som sa:

-Her inne finnes bøker om alt som finnes, alt som kan gjøres, all lykke som finnes i verden. Kom til oss!

Han spant vakre drømmer rundt diss uklare stemmene, drømmer som han levde i mens han vandret omkring for å finne en port som kunne åpnes.

Av og til slo han seg ned et sted for å arbeide grundig med å finne kunnskap om hvordan han kunne lirke opp låsen for å åpne en av portene. Han fant nye bøker og han snakket med folk som mente at de visste noe om portene. Mange sa de visste noe om hvordan portene kunne åpnes og påsto til og med at de hadde vært på den andre siden. Men rådene deres var uklare, og alle hadde forskjellig oppfatning om hva som fantes på den andre siden. Mens han arbeidet med dette stiftet han familie flere ganger og fikk barn. Men alltid måtte han dra fra dem for å komme videre, opp gjennom de trange dalene, mot blånene bak fjellet, alltid var det nye porter han ville åpne. Han utforsket port etter port, men alltid ble han skuffet, ingen port lot seg åpne. Han fikk ingen hjelp i den kunnskapen han fant i bøkene sine.

Hans søking tappet ham for alle krefter, han ble mager og lut, alle skuffelsene hadde tegnet dype furer i ansiktet hans. En kveld slet han seg opp en bratt li i tett tåke og dryppende regn. Han var trøtt og sulten, bena skalv under ham og hendene dirret. Til slutt fant han seg et leie ved siden av en stor stein der han fikk litt ly for regnet, der sovnet han av utmattelse.

Neste morgen skinte sola og kastet et strålende hvitt lys over vandringsmannen da han våknet fra sin tunge søvn. Han blunket med øynene for å venne seg til det skarpe lyset og oppdaget at han hadde kommet opp på en fjelltopp. Under seg kunne han se et landskap som hadde en skjønnhet som han aldri hadde sett maken til. Med store øyne kikket han ut over landskapet og studerte hver eneste lille detalj som sprang klart og tydelig fram i det klare solskinnet. Etter hvert gikk det oppfor ham at han kunne se ned på landskapet der han hadde vandret i hele sitt liv. Han så alle de dype og bratte dalene han hadde kjempet seg opp igjennom, han så alle de tårene han hadde grått som elver som rant i fossende stryk gjennom trange sluk og ut i den flate dalbunnen. Der så han familiene han hadde forlatt der de strevde seg gjennom et liv i fattigdom uten en forsørger. Han så alle de planene han hadde laget for å komme gjennom portene som skraphauger som ikke kunne brukes til noen ting.

Han så også ned på de svære portene han hadde prøvd å komme igjennom, og mens studerte dem begynte han å le. Han så at på den andre siden av porten var landskapet et speilbilde av det han hadde vandret rundt i, og han kunne se mennesker som strevde med å komme gjennom portene fra den andre siden. Og han lo mer og mer ettersom det gikk opp for ham hva han hadde holdt på med hele livet, han lo så han lå tvikroket i lyngen, til slutt gikk latteren over i en krampaktig gråt. Han sovnet til slutt i den solvarme lyngen og kunne befri seg fra tanken om et bortkastet liv.

Han våknet med et rykk da han hørte at noen ropte på ham. Han kjempet seg ut av søvnen og gjennom et drømmeaktig slør så han en liten mann stå foran ham.

-Hei, der er du jo, sa mannen og lo. Ettersom blikket ble klarere kunne han se at mannen lignet veldig på Pinnoccio.

-Hva gjør du her? Spurte vandringsmannen.

-Ingen ting, svarte mannen, det hang hyssingstumper fra armene og føttene hans, det måtte være Pinnoccio. Mannen kastet seg over ende i lyngen, rullet rundt og lo seg nesten fordervet.

-Det var lite, sa vandringsmannen, reiste seg opp fra lyngen og satte seg på en stein.

-Nei, det er ikke lite, svarte Pinnoccio, og jeg kan fortelle deg litt av hvert, fortsatte han leende.

-Fortell det du har å fortelle, sa vandringsmannen, gjorde en bydende bevegelse med hånden og bøyde seg fram for å høre.

Så begynte Pinnoccio å fortelle, og mens han fortalte vokste nesen hans og ble dobbelt så lang. Vandringsmannen lyttet tålmodig til Pinnoccio var ferdig, men han ristet på hodet over det han hørte.

-Din løgner, sa han, reiste seg og snudde seg bort for å skjule sin ergrelse. Men hva kunne han vel vente av denne mannen som ikke hadde en alvorlig tanke i hodet sitt.

Da oppdaget han en fjellvegg foran seg som han ikke hadde sett før. I fjellveggen var det en svær port med et nøkkelhull i.

-Hva er det bak denne porten, spurte han Pinnoccio.

-Ingenting, svarte han og lo så hele kroppen ristet. Vandringsmannen puttet hendene dypt ned i lommene og sukket.

-Du bare tøyser, har du ikke et vettugt ord å si meg?

-Ingenting, ropte Pinnoccio og rullet seg rundt i lyngen og lo.

Vandringsmannen trakk den ene hånden opp av lommen og klødde seg på brystet. Han kjente nøkkelen som etter alle disse årene fremdeles hang i snora rundt halsen.

En vanvittig tanke slo ham, han tok fram nøkkelen, gikk fram til porten og stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet. Nøkkelen gled lett rundt i låsen og porten åpnet seg.

Bak porten var det ingenting, absolutt ingenting.

Vandringsmannen sank litt sammen og sa med skuffelse i stemmen.

-Men her er det jo ingenting?

-Det stemmer, du har fullstendig rett, sa Pinnoccio, og jeg sa det jo før du åpnet den. Han danset rundt, fektet med armene og hylte av latter.

Vandringsmannen ble overmannet av en tung bølge av skuffelse. Han satte seg ned og så gjennom porten ut i ingenting. Trøtt og sliten ble han sittende der uten å tenke mens han stirret ut i dette ingenting som ikke ga noen svar.

I mange timer satt han slik uten å røre seg. Plutselig steg et glimt av en gammel drøm fram for øynene hans. Som et kornet bilde dukket den fram og begynte å leve. Så dukket en ny drøm fram, og snart var åpningen i porten dekket av et landskap han kunne kjenne igjen fra drømmene sine. Men landskapet var mye vakrere enn det han hadde drømt, og det forandret seg mens han drømte nye drømmer.

Han reiste seg og gikk forsiktig inn gjennom porten, med forsiktige skritt gikk han inn i drømmene som var blitt til virkelighet og skjønte at endelig hadde han kommet hjem.

Først senere oppdaget han at han hadde glemt kjerren med bøkene sine, men det var først etter at han hadde forstått at han ikke hadde bruk for dem lenger.

Vandringsmannen fortsatte å vandre, men nå hadde han ikke lenger noen trang til å åpne nye porter. Han elsket det som livet gav ham, livet elsket ham igjen og han elsket ingenting.

Han gikk til en nøkkelsmed og fikk laget mange kopier av nøkkelen sin, og han gav en til alle som ville ha. Til alle fortalte han om ingenting. Han fortsatte å dele ut nøkler og fortelle om ingenting resten av livet. Mange brukte nøkkelen de fikk og forsto ingenting. Andre tok i møt nøkkelen uten å bruke den, og de forsto ikke noen ting. Men de fleste ville ikke han noen nøkkel, de trodde at de forsto, men de forsto ikke ingenting.

De som husker vandringsmannen vet at han på nytt vandrer rundt på jorden i et eventyr som han drømte fra ingenting. Vandringsmannen ønsket at kun ingenting skulle være igjen etter ham. Derfor brenner vi denne historien på bålet slik at ingenting er tilbake.