Vandring i natten

Jeg går ut i natten for å finne veien som forsvinner når du ser etter den
Veien som viskes bort av dagens sterke lys og vell av lyder
Jeg vil lete etter veien som kommer til syne når alt har gått til ro
Og se etter små veiskilter som bare vises der stillheten finnes

Jeg vandrer inn i den mørke skogen og går i ett med den
Trærne ser jeg i kontur mot himmelens stjerner
På bakken speiler lyse blader og steiner det svake stjerneskinnet og viser vei
Forsiktige skritt avslører ujevnheter stjernene ikke oppdager

Jeg sanser at natten er full av lyder jeg aldri har hørt
De lager musikk som skjerper sinnet og gir fantasien føde
Skrittene mine lager et bulder i natten og jeg står stille
Bare lyden av pusten min blander seg med nattens lyder

Et svakt vinddrag får skogen til å hviske ord jeg gjerne vil forstå
De hviskes på et språk jeg vet at jeg glemte for lenge siden
Jeg gjemte det bort blant minnene om den jeg trodde jeg var
Ikke visste jeg at språket bare kan forstås når sinnet hviler

I den dunkle natten lager fantasien bilder av alt jeg ikke kan se
Alt jeg retter blikket mot blir til en flekk av svart kull
Rund flekken spinnes glimt av en verden som jeg en gang levde i
En verden der alt ble skapt fra ingenting med tanken som føde

Glimtene forsvinner i mørke skygger skapt av onde minner
Som store steiner står de i veien for den verden jeg glemte
De forteller på nytt om tanker som gjorde meg liten og svak
Og gjorde føttene mine såre og blodige på den veien jeg gikk

Skyggene fra fortiden legger kalde hender på ryggen min
Harde fingre glir ned langs ryggraden og gjør blodet til is
De hvisker at jeg aldri må glemme den urett og sorg som rammet meg
At jeg aldri må tilgi og alltid leve i frykt for å bli rammet på nytt

Jeg roper min protest ut i natten for å skremme skyggene bort
Vinden stanser suset i trærne og lytter til mitt fortvilte skrik
Så er alt jeg kan høre hjertet som banker og deler opp tiden i små biter
Sakte gjør hjertet bitene større og sinnet mitt får hvile

Skyggene har forlatt meg og vinden hvisker sine ord på nytt
Hjertet banker rolig og forteller det jeg vil vite
At i vindens sus er fortellingen om den veien jeg skal gå
Når jeg blir venn med frykten vil vinden villig dele sin kunnskap

Sakte tømmer den nye dagen et svakt lys inn i skogen
En fuktig morgentåke skjuler den klare stjernehimmelen
En ørn kretser rundt meg og setter seg i usynlige tretopper
Fra alle himmelretninger bekrefter den skrikende min avtale med vinden