Skaperkraften.

For å oppleve min egen skaperkraft går jeg inn i mitt eget sinn, til et rom der jeg er trygg og opplever en uendelig kjærlighet til alt som er. I dette rommet lar jeg sinnet hvile og bader den jeg virkelig er i denne kjærligheten. Fri for alle tanker om fortid og framtid vil jeg bare være.

I denne væren svømmer jeg rundt i et hav av virkelighet der alt er til. Jeg føler meg helt trygg, for i dette havet finnes alt. Jeg trenger ikke å puste, men jeg puster likevel fordi jeg kan få alt jeg trenger bare med å puste.

Jeg svømmer nedover i havet, dypere og dypere, helt til jeg når bunnen. Mens jeg svømmer nedover blir min virkelighet tynnere og tynnere, den blir til slutt som en svak lukt av parfyme fra en vakker kvinne som går forbi på gaten. Den tynne virkeligheten forsvinner nesten i det jeg kan se bunnen i havet. Jeg ser at bunnen er bare en tynn hinne av ren og uendelig kjærlighet som dekker et uendelig rom av uvirkelighet, av ingenting. Jeg ser at jeg i min virkelighet oppfattes dette som et nytt og uendelig mye større hav, men likevel er det ikke det, for her finnes ingenting, ikke engang som en ide i min virkelighet, for når jeg gjør det til en ide så blir det til noe, og noe er det motsatte av ingenting.

Jeg svømmer stille over bunnen og kan se bitte små bobler av noe som har trengt igjennom den tynne hinnen og har blitt til ren kjærlighet. Jeg gjør meg uendelig liten og svømmer inn i en av disse boblene. Inne i boblen blir jeg boblen og er plutselig kjempestor, uendelig stor, jeg blir noe som er alt, men som også er ingenting. Jeg har blitt en del av Gud, en uendelig liten og kjempestor del som Gud har sendt ut for å oppleve seg selv. Men selv om jeg er uendelig liten har jeg alt det som Gud er. Jeg er alt som er og kan bli, og jeg er ingenting annet en kjærlighet.

Jeg flyter rolig rundt en stund, og svakt begynner jeg å oppleve at jeg ikke er alene. Rundt meg kan jeg ane andre som meg, små spirer av virkelighet som enda ikke har fått en form. Men vi aner hverandre, og det eneste vi kan gjøre er å danse. Vi danser en kreativ dans som skaper ny virkelighet mens vi sakte stiger oppover. Mens vi stiger opplever vi at vi begynner å ta form. Vi virvler rundt i en vill dans, og vi begynner å se hva vi er, vi er uendelige muligheter som danser og bader i ren kjærlighet. Vi er alle like, men likevel er vi forskjellig, vi skal alle sammen til samme sted, likevel skal vi dra til forskjellige steder.

I en dans som blir villere og hele tiden skaper nye former flyter vi videre oppover. Dansen vår lager et spor i havet som er synlig fra alle steder og fra alle tider. Mens vi stiger kjenner vi en svak fornemmelse av virkelighet, vi kjenner det som er. Vi danser oss inn i universet og vi stiger gjennom et lag av uendelig vakker lovmessighet som tillater alle former og setter grensene for vårt univers. Vi danser og bader oss i denne lovmessigheten, og plutselig ser vi at vi er blitt til ideer, ideer uten mål, uten hensikt, bare rene og klare ideer, nye og ubrukte.

Dansen fortsetter oppover, inn i et nytt lag der vi oppdager andre former som danser sammen. Vi ser at de har danset sammen lenge, de kjenner alt som er, vet hvordan det ble til og veldig mye om hva det kan bli. De kjenner til det som ikke er, derfor er de glade for å se oss som kommer derfra. De har danset sammen lenge og har meninger om universet og intensjoner for det, men de trenger nye ideer, de trenger oss. Vi blander oss med dem og danser og danser. Mens vi danser formes vi videre og blir ikledd universets meninger og intensjoner, forfrisket av vår egen inntreden fra ingenting. Vi ser alt som har vært og alt som er. Vi ser også det som kan bli med nye øyne.

I den nye formen stiger vi videre mens vi slår oss sammen og blir til større former som leker med de samme muligheter, ideer, meninger og intensjoner. Dansende stiger vi inn et nytt lag av former som har erfaring, de har opplevd tid og rom og hva det kan fylles med. De har sett at kjærlighet, muligheter, ideer, meninger og intensjoner kan slås sammen til uendelig vakre former som utspiller seg i tid og rom, former som har sammenheng og som kan oppleves som virkelighet. De er her for å hvile fra denne virkeligheten, huske hvem de er og lage nye, vakre sammenhenger, de er former som har lært å drømme. Nå skal deres vakre drømmer bli til ny virkelighet, og vi er kommet for å krydre deres drømmer. De kaller seg sjeler.

Dansen har nå blitt heftigere, og sammen blir vi former som aldri har eksistert før og flyter inn i sjelenes drømmer. Vi lar dansen føre oss inn i et nytt lag der drømmene utspiller seg ved at sjelene lar en del av seg selv bli en form som spiller i drømmen. Her danser disse formene omkring i drømmen sin, og for å kunne leve drømmen fullt ut har de glemt hvem de virkelig er.

I sine drømmer danser formene på overflaten av dette havet av virkelighet og skaper følelser. På overflaten er det små og store bølger, av og til rir formene toppen av bølgen og føler glede, andre ganger er de på bunnen av bølgen og føler sorg over å ha seilt ned fra toppen og redsel for at de ikke skal nå opp på den neste bølgetoppen. I denne vakre dansen skaper formene hele tiden nye følelser og lager en vakker illusjon av utilstrekkelighet.

Her finnes også former som har vært her i evigheter. De danner en verden som kan oppfattes av sjelene og være en flott scene for deres drømmespill. Disse eldgamle formene er i evig forandring, de eksisterer en stund får så og løse seg opp og danne nye former i en uendelig syklus for å gi sjelene en illusjon av rom og tid. På denne flotte scenen utspilles alle sjelenes drømmer og former den erfarte virkelighet, hver enkelt sjel oppfatter drømmen som sin egen virkelighet.

Vi har danset oss opp fra ingenting til denne virkeligheten for å la sjelene erfare nye sider av seg selv, sider de kan erfare ved å være i sin egen opplevelse i den fysiske virkelighet.

Mens sjelene danser i sin drøm siver nye bobler fram gjennom hinnen av ren kjærlighet som skiller alt som er fra alt som ikke er. De stiger helt til de når inn i mitt sinn og skaper min neste tanke.