En drøm

Jeg drømte den natten som månen var hel
Til doms sto jeg, naken, med angst for min sjel
I rekke stod mange og klaget meg inn
Og dommerens vrede sto klart i mitt sinn

Den første han viste en bok hvor det sto;
Her ser du en taper som lite forsto
av lærdom vi alle må kjenne så godt
Hans tanker er trege, her ser du en dott

Men dommerens øyne de lyste av ild:
Vet du hva som kreves, av hva som skal til?
Fikk han lov å vandre i takt med seg selv?
Lot du han få vokse som kunne så vel

Den andre sto fremme og viste sitt sår:
Her, se hva du gjorde, du lot det gå år
Du skal ikke glemme den sorg jeg har lidt
Mitt sår skal du kjenne, mitt liv skal bli ditt

Men dommeren sa med en mildhet så hag:
La såret ditt heles, la fred rå i dag
Den anger han viste er bot for ditt sår
La ordene mildne, se selv hvor du går

Den tredje han leste en rystende tekst:
Den åker du sådde ga fattigslig vekst
Du kunne gjort mer, ja, vi ropte det høyt
Hva kan du nå kreve, nei, ikke en døyt

Men dommerens grense for tålmod var nådd:
Vet du hvilke kimer han burde ha sådd?
Så du noen gang til at spirer fikk gro?
Når avlingen sviktet, hvor var det du dro?

Og dommeren snudde seg mot meg og sa:
Du laget selv lenker av alt hva de ba
La lyset ditt skinne, kast lenkene bort
All klage vil stilne, det meste er gjort

La lyset ditt skinne så alle kan se
Ditt virke blir vakkert, om mer kan du be
til glede for alle, det liker vi best
La flere lys tennes, la de skinne mest