In times of fear and sorrow
Let your losses go,
Embrace new offerings from life, be the healing
In times of confusion
Let your mind rest,
Listen to liberating messages from your heart
In times of mistakes,
Look beyond the embarrassed you
Find the mistake’s hidden jewel and go for it
In times of remorse,
Show your humility and regret
For the aggrieved to accept and forgive
In times of betrayal
Make space for love in your life,
Recognize your feelings and forgive
In times of change
Forget about tomorrow
Let the path to the future be here and now,
In times of struggle
Replace fight with love
Make it the deepest truth of your life
In times of longing
In it find the greatest truth
The fact that you really love
In times of living
Embrace your life with love
Enjoy it, live it like tomorrow never comes
onsdag 14. september 2011
søndag 10. juli 2011
Out of the body - the ultimate spiritual experience
How to experience who you really are, beyond theory and belief, through an out of the body experience
lørdag 9. juli 2011
søndag 3. juli 2011
Openhand: "5 Gateways" Documentary
Se denne filmen, interessent oppsummering av hva spirituell oppvåkning egentlig betyr!
lørdag 2. juli 2011
fredag 1. juli 2011
Surrender
Are you searching for happiness?
You can never find it, you have to choose it, this very moment - and surrender!
Are you searching for love?
You are the love, the creative force, share it with others - and surrender!
Are you searching for meaning in life?
Your beeing is the very meaning, create more of yourself - and surrender!
Are you dreaming of a better life?
Your dreams are the sketch board of your life, make them real by beeing your dream - and surrender!
You can never find it, you have to choose it, this very moment - and surrender!
Are you searching for love?
You are the love, the creative force, share it with others - and surrender!
Are you searching for meaning in life?
Your beeing is the very meaning, create more of yourself - and surrender!
Are you dreaming of a better life?
Your dreams are the sketch board of your life, make them real by beeing your dream - and surrender!
lørdag 4. juni 2011
– Smerter kan skyldes drap i tidligere liv - adressa.no
Les om kommunelegen som helbreder traumer fra tidligere liv. Dette var førstesidestoff i Adresseavisen i går. Er dette en tilsynssak? Noen av hans kolleger mener han blander religion og legevitenskap, ikke bra.
– Smerter kan skyldes drap i tidligere liv - adressa.no
– Smerter kan skyldes drap i tidligere liv - adressa.no
mandag 30. mai 2011
mandag 23. mai 2011
Richard Dawkins: Paranormale fenomener finnes ikke
Richard Dawkins elsker vitenskapen, han elsker den så mye at han lar den sette de absolutte grenser for sitt verdensbilde. Her prøver han å bevise at dersom en tryllekunstner kan gjøre "paranormale" triks, da er det bevis for at paranormale evner er lureri og svindel.
Men hva vet du?
Men hva vet du?
Ukristelig morgenstund
Å stå opp så tidlig som klokka seks uten at det er nødvendig vil kanskje for mange virke som den rene selvtortur. Det er det ikke for katten som jeg fikk studere på plena utafor i dag ihvertfall. I den tidlige morgensolen gjennomførte en stor, grå hannkatt en "solseremoni" med å bykse omkring, leke seg og lovprise den nye dagen. Og den så ikke det minste trøtt ut.
Mange mener faktisk at det er en "ukristelig" tid, men det gjør ikke meg noe, for jeg er faktisk utmeldt av statskirken. Jeg må faktisk innrømme at det tok unødvendig lang tid før jeg fikk samlet meg til å melde meg ut av statskirken, men da jeg endelig gjorde det her i vinter fikk jeg faktisk attest på at jeg var utmeldt.
En venn av meg ble faktisk ganske skuffet over hva som skjedde da han meldte seg ut av statskirken. Han hadde forventet at han ville bli innkalt til kirkekontoret for å forsvare sin utmeldelse og bli nødet til å fortsette. Derfor hadde han forberedt en lang rekke argumenter på sin oppsigelse, så da bekreftelsen på utmeldelsen ble det en kraftig nedtur, et tomrom faktisk, noe som i mange tilfeller kan føre til depresjon..
Opplært som vi er på Internett er det vel ikke rart at mannen tenkte slik. Dersom du skal melde deg ut av noe på Internett må du igjennom en lang rekke prosedyrer før du endelig blir spurt: Er det virkelig dette du vil gjøre? Hvorfor må du gjøre dette mot oss? Har vi gjort noe galt? Kan vi gi deg en ekstra rabattt?
I herværende morgenstund er jeg glad for at statskirken ikke har tatt seg bryet med å prøve å hanke inn dem som er på vei ut. Jeg er faktisk stolt av attesten jeg fikk, jeg ser på den som en bekreftelse på at jeg er i stand til å tenke på egen hånd rundt livets viktigste spørsmål. Men jeg er ikke interessert i noen diskusjon med dem rundt det, jeg trives best med å la alle få lov til å ha sin tro, noe vi heldigvis har lov til her i Norge.
Verdens herskere har bestandig visst at tro og drømmer er menneskenes viktigste drivkraft, derfor har de bestemt hvilken tro menneskene skal ha og hvilke drømmer de har lov til å drømme. Får å være på den sikre siden har de også fortalt at tro og drømmer ikke virker, at det bare er late personer som drømmer, at tro må byttes ut med underkastelse, for det er prestene som er ekspertene på dette.
Men herskerne begynner å forstå at noe er på gang, folk vil skape sitt eget liv, kaste av seg åket og lage en ny virkelighet. Derfor har de innført noe som heter "media" med ufattelige mengder med selvmotsigende informasjon som skal erstatte troen, og de ordinerer den i slike ufattelige mengder at vi ikke lenger vet hva vi skal tro, og da er apatien nær, en herskers drøm!
Dette kan jeg sitte å filosofere over i en "ukristelig" morgenstund, mens alle andre sover.
Mange mener faktisk at det er en "ukristelig" tid, men det gjør ikke meg noe, for jeg er faktisk utmeldt av statskirken. Jeg må faktisk innrømme at det tok unødvendig lang tid før jeg fikk samlet meg til å melde meg ut av statskirken, men da jeg endelig gjorde det her i vinter fikk jeg faktisk attest på at jeg var utmeldt.
En venn av meg ble faktisk ganske skuffet over hva som skjedde da han meldte seg ut av statskirken. Han hadde forventet at han ville bli innkalt til kirkekontoret for å forsvare sin utmeldelse og bli nødet til å fortsette. Derfor hadde han forberedt en lang rekke argumenter på sin oppsigelse, så da bekreftelsen på utmeldelsen ble det en kraftig nedtur, et tomrom faktisk, noe som i mange tilfeller kan føre til depresjon..
Opplært som vi er på Internett er det vel ikke rart at mannen tenkte slik. Dersom du skal melde deg ut av noe på Internett må du igjennom en lang rekke prosedyrer før du endelig blir spurt: Er det virkelig dette du vil gjøre? Hvorfor må du gjøre dette mot oss? Har vi gjort noe galt? Kan vi gi deg en ekstra rabattt?
I herværende morgenstund er jeg glad for at statskirken ikke har tatt seg bryet med å prøve å hanke inn dem som er på vei ut. Jeg er faktisk stolt av attesten jeg fikk, jeg ser på den som en bekreftelse på at jeg er i stand til å tenke på egen hånd rundt livets viktigste spørsmål. Men jeg er ikke interessert i noen diskusjon med dem rundt det, jeg trives best med å la alle få lov til å ha sin tro, noe vi heldigvis har lov til her i Norge.
Verdens herskere har bestandig visst at tro og drømmer er menneskenes viktigste drivkraft, derfor har de bestemt hvilken tro menneskene skal ha og hvilke drømmer de har lov til å drømme. Får å være på den sikre siden har de også fortalt at tro og drømmer ikke virker, at det bare er late personer som drømmer, at tro må byttes ut med underkastelse, for det er prestene som er ekspertene på dette.
Men herskerne begynner å forstå at noe er på gang, folk vil skape sitt eget liv, kaste av seg åket og lage en ny virkelighet. Derfor har de innført noe som heter "media" med ufattelige mengder med selvmotsigende informasjon som skal erstatte troen, og de ordinerer den i slike ufattelige mengder at vi ikke lenger vet hva vi skal tro, og da er apatien nær, en herskers drøm!
Dette kan jeg sitte å filosofere over i en "ukristelig" morgenstund, mens alle andre sover.
onsdag 18. mai 2011
Kan du få bot for å gå for sakte?
I følge denne videoen kan du det, men heldigvis er det bare moro. Det er et mobiltelefonselskap som deler ut reklame for sin nye mobiltelefon som skal være den raskeste i verden.
Men bakom kan vi skimte alvoret. Er det ikke slik vi blir ledet hver dag, fra den ene aktiviteten til den andre, fra den ene TV-kanalen til den andre, av ting vi må gjøre, av ting vi må se? Da er det godt at noen byer melder seg inn i Cittaslow, en bevegelse med formål å senke farten.
Men bakom kan vi skimte alvoret. Er det ikke slik vi blir ledet hver dag, fra den ene aktiviteten til den andre, fra den ene TV-kanalen til den andre, av ting vi må gjøre, av ting vi må se? Da er det godt at noen byer melder seg inn i Cittaslow, en bevegelse med formål å senke farten.
tirsdag 17. mai 2011
Egodøden
I dag trodde jeg at egoet mitt døde. Jeg så at det døde, jeg satt ved dødsleiet og gråt. Da så jeg plutselig at det som døde var noen gamle historier som egoet hadde laget og som jeg trodde var meg. Da ble jeg glad. Så begynte egoet å lage nye historier om framtida og sa:
”Nå er du dette fordi det gamle døde.”
Da så jeg at de nye historiene heller ikke var meg, så døde disse historiene også, og så gråt jeg litt igjen.
Men hvis ikke noe av dette er meg, hva er jeg da?
Jeg er alt som er og det som alt oppstår i fra, altså ingenting.
Sorgen over historiene som dør kan være smertefulle, det er greit å gråte. Så kan egoet lage nye historier om fortid og framtid, men da er det greit at disse historiene heller ikke er meg.
Da kan jeg være glad hele tiden og elske egoet mitt.
”Nå er du dette fordi det gamle døde.”
Da så jeg at de nye historiene heller ikke var meg, så døde disse historiene også, og så gråt jeg litt igjen.
Men hvis ikke noe av dette er meg, hva er jeg da?
Jeg er alt som er og det som alt oppstår i fra, altså ingenting.
Sorgen over historiene som dør kan være smertefulle, det er greit å gråte. Så kan egoet lage nye historier om fortid og framtid, men da er det greit at disse historiene heller ikke er meg.
Da kan jeg være glad hele tiden og elske egoet mitt.
mandag 16. mai 2011
Fri energi, bare en drøm?
Er fri energi innenfor rekkevidde? Vil vi løpet av få år ha tilgang til ubegrensede mengder med energi som kan produseres i garasjen? Denne videoen kan gi noen svar.
Drift av fonteneanlegg i middelalderen
Utallige venner har henvendt seg til meg for å få vite hvordan man opererte store fonteneanlegg i middelalderen, hvordan greidde man å få dem til lage disse flotte vannsprutende skuespill uten elektrisitet? Ble de drevet av fattige bønder som sto og sveivet hele dagen?
Fontener var i utgangspunktet brukt til å sørge for drikkevann, badevann eller vaskevann i byer og tettsteder. Inntil vi fikk elektrisitet ble disse drevet av gravitasjon for å få vannet til å strømme og sprute opp i luften. Romerne bygde intrikate system av akvadukter i store deler av Europa, og disse vannsystemene ble brukt til å supplere vann til fontener. Men naturlige vannfall ble selvsagt også brukt. Andre steder kunne også jordtrykket fra vannkilden også gi det nødvendige trykket.
I tillegg til rent funksjonelle formål ble fontener etter hvert brukt til dekorasjon og fremheving av bygninger. Romerske fontener var dekorert med masker av bronsje eller stein som forestilte dyr eller mennesker. I mauriske hager i Spania ble fontener brukt til å lage miniatyrer av Paradis. Kong Ludvig den 14 brukte fontener for å illustrere sin makt over naturen.
Fontenene i Versailles var i utgangspunktet avhengig av vann fra Seinen. Ettersom fonteneanlegget nådde enorme dimensjoner ble det bygd et anlegg med 14 vannhjul og 220 pumper for å skaffe vann. Ettersom den nødvendig vannmengdene for å drive fontenene tilsvarte alt vannforbruket i Paris by, kunne ikke alle fontenene opereres på samme tid. De som opererte fontenene fulgte kongens bevegelser og satte i gang vannstrømmen når han nærmet seg. Hele prosjektet ble etter hvert en fiasko og det ble senere bygget en akvedukt fra en høyere vannkilde for å drive anlegget.
Det er nok mange i dag som ikke vet at vannklossetet ikke er drevet av elektrisitet. Nei, utrolig nok er vannklossetttet drevet av gravitasjon!
Fontener var i utgangspunktet brukt til å sørge for drikkevann, badevann eller vaskevann i byer og tettsteder. Inntil vi fikk elektrisitet ble disse drevet av gravitasjon for å få vannet til å strømme og sprute opp i luften. Romerne bygde intrikate system av akvadukter i store deler av Europa, og disse vannsystemene ble brukt til å supplere vann til fontener. Men naturlige vannfall ble selvsagt også brukt. Andre steder kunne også jordtrykket fra vannkilden også gi det nødvendige trykket.
I tillegg til rent funksjonelle formål ble fontener etter hvert brukt til dekorasjon og fremheving av bygninger. Romerske fontener var dekorert med masker av bronsje eller stein som forestilte dyr eller mennesker. I mauriske hager i Spania ble fontener brukt til å lage miniatyrer av Paradis. Kong Ludvig den 14 brukte fontener for å illustrere sin makt over naturen.
Fontenene i Versailles var i utgangspunktet avhengig av vann fra Seinen. Ettersom fonteneanlegget nådde enorme dimensjoner ble det bygd et anlegg med 14 vannhjul og 220 pumper for å skaffe vann. Ettersom den nødvendig vannmengdene for å drive fontenene tilsvarte alt vannforbruket i Paris by, kunne ikke alle fontenene opereres på samme tid. De som opererte fontenene fulgte kongens bevegelser og satte i gang vannstrømmen når han nærmet seg. Hele prosjektet ble etter hvert en fiasko og det ble senere bygget en akvedukt fra en høyere vannkilde for å drive anlegget.
Det er nok mange i dag som ikke vet at vannklossetet ikke er drevet av elektrisitet. Nei, utrolig nok er vannklossetttet drevet av gravitasjon!
søndag 15. mai 2011
mandag 9. mai 2011
I dag tror jeg......
I dag velger jeg å tro at jeg kan ha min egen tro, uten å bli mistrodd, uten å bli forfulgt, uten å bli uthengt.
Jeg velger å tro at det er den eneste rette tro, for den kommer fra hjertet.
I dag velger jeg å vise toleranse for andres tro, uten å hate, uten å dømme, uten å nedvurdere.
Jeg velger toleransen for at andre skal få lov til å bli styrket i sin egen tro.
I dag velger jeg å akseptere meg selv slik jeg er, selv om jeg er mistroisk, dømmende, belærende og ikke minst redd, redd for at min tro ikke skal være god nok eller sterk nok, redd for at de som vil at jeg skal tro det samme som dem skal få makt over meg.
Jeg velger aksept slik at det jeg virkelig er skal få vokse, at det jeg tror og som er den eneste rette tro for meg skal få anledning til å fornyes hver eneste dag slik at min tro en dag er grenseløs.
Jeg velger å tro at det er den eneste rette tro, for den kommer fra hjertet.
I dag velger jeg å vise toleranse for andres tro, uten å hate, uten å dømme, uten å nedvurdere.
Jeg velger toleransen for at andre skal få lov til å bli styrket i sin egen tro.
I dag velger jeg å akseptere meg selv slik jeg er, selv om jeg er mistroisk, dømmende, belærende og ikke minst redd, redd for at min tro ikke skal være god nok eller sterk nok, redd for at de som vil at jeg skal tro det samme som dem skal få makt over meg.
Jeg velger aksept slik at det jeg virkelig er skal få vokse, at det jeg tror og som er den eneste rette tro for meg skal få anledning til å fornyes hver eneste dag slik at min tro en dag er grenseløs.
lørdag 7. mai 2011
Sjamanisme og religion
Mange oppfatter sjamanisme som en form for religion. Men hva er egentlig sjamanisme?
Sjamanen er bærer av kunnskap om sinnets muligheter, kroppens evner til selvhelbredelse, sammenhengene i naturen og stammens evne til å overleve. Tradisjonene sjamanen sitter med videreføres fra slektsledd til slektsledd, og den erfaring og kunnskap som en sjaman sitter med videreutvikles fra generasjon til generasjon, gjennom eget arbeid og gjennom kontakt med andre sjamaner. Sjamanen har ingen andre regler enn dem han lager selv eller overtar og aksepterer i sin opplæring. Sjamanene er ikke organisert i noen form for hierarki der han skal underkaste seg ledelse fra andre. Sjamanen er fri til å gå sin egen vei, utvikle seg som han selv vil, og han utvikler seg i nær kontakt med de menneskene han forsøker å hjelpe.
All religion bygger på sjamanisme, på en måte kan en si at det er sjamanisme satt i system. De fleste religionssifterne vokste opp og ble inspirert av en eller annen form for sjamanistisk tradisjon. De plukket ut av det beste av dette og satte det i sammenheng med sine egne spirituelle opplevelser. Det er også viktig å forstå at de såkallte religionssifterne som Jesus, Buddha og Muhammed ikke på noen måte var religionsstiftere. Det var mennesker som lærte av dem som satte sammen kunnskapen, organiserte samfunn rundt kunnskapen og innførte lover og regler som skulle være i tråd med læren.
Men ettersom de som satte sammen den overførte kunnskapen ikke hadde mesterens spirituelle evner, var de ikke i stand til å favne det åndelige aspektet av læren fullt ut, de forsto ikke som sjamanen at all sann kunnskap kommer innenfra. Den åndelige veien kan ikke finnes i dogmer, regler og lover, det vil heller hindre den åndelige og spirituelle utviklingen.
Neste trinn var at verdslige herskere utnyttet den spirenede religionen til sin fordel ved å gjøre religionens dogmer, regler og lover til samfunnets regler. For å utøve makt var religionens ramme veldig nyttig, massenes reaksjoner ble forutsigbare, og alle verdslige påbud og krav om underkastelse kunne gjennomføres i Guds navn på grunn av at herskeren sammen med presteskapet representerte Guds vilje.
Religionene har derfor blitt til en bitte liten del original sjamanisme og en stor del utøvelse av verdslig makt og krav om underkastelse. Denne tradisjonen har ødelagt enkeltmenneskets muligheter til å finne sin egen åndelige vei, og all kunnskap om dette har gjennom århundredene eksisterte bare som undergrunnskunnskap som har vært forfulgt og trakkassert av herskerne og presteskapet.
I løpet av de site fire hundre år har vitenskapen overtatt det meste av religionenes rolle med å lage regler for hvordan samfunn skal organiseres. Men vitenskapen har overlatt all åndelig forvaltning til religionene gjennom en stilltiende overnskomst. Ettersom vitenskapen har hatt stor suksess med å forbedre menneskenes levevilkår har menneskenes tro på religionene blitt mindre, vitenskapen har blitt en ny form for religion..
Dette er i korte trekk den utviklingen som har ført til det materialistiske livssynet som hersker i verden i dag i såkallte siviliserte kulturer. I dag ser store deler av verdens befolkning som har for lite av materielle verdier til Europa og USA for å oppnå den samme velstand. Men i Europa og USA er velstanden og materialismen i ferd med å kvele menneskene og ødelegge deres grunnleggende livskvaliteter.
Såkallt New Age som startet i sekstiårene er en søken tilbake til sjamanistiske prinsipper. Gjennom de siste femti årene har flere og flere begynt å interessere seg for livskvaliteten som er grunnlegegnde i sjamanismen.
Ringen er derfor sluttet.
Sjamanen er bærer av kunnskap om sinnets muligheter, kroppens evner til selvhelbredelse, sammenhengene i naturen og stammens evne til å overleve. Tradisjonene sjamanen sitter med videreføres fra slektsledd til slektsledd, og den erfaring og kunnskap som en sjaman sitter med videreutvikles fra generasjon til generasjon, gjennom eget arbeid og gjennom kontakt med andre sjamaner. Sjamanen har ingen andre regler enn dem han lager selv eller overtar og aksepterer i sin opplæring. Sjamanene er ikke organisert i noen form for hierarki der han skal underkaste seg ledelse fra andre. Sjamanen er fri til å gå sin egen vei, utvikle seg som han selv vil, og han utvikler seg i nær kontakt med de menneskene han forsøker å hjelpe.
All religion bygger på sjamanisme, på en måte kan en si at det er sjamanisme satt i system. De fleste religionssifterne vokste opp og ble inspirert av en eller annen form for sjamanistisk tradisjon. De plukket ut av det beste av dette og satte det i sammenheng med sine egne spirituelle opplevelser. Det er også viktig å forstå at de såkallte religionssifterne som Jesus, Buddha og Muhammed ikke på noen måte var religionsstiftere. Det var mennesker som lærte av dem som satte sammen kunnskapen, organiserte samfunn rundt kunnskapen og innførte lover og regler som skulle være i tråd med læren.
Men ettersom de som satte sammen den overførte kunnskapen ikke hadde mesterens spirituelle evner, var de ikke i stand til å favne det åndelige aspektet av læren fullt ut, de forsto ikke som sjamanen at all sann kunnskap kommer innenfra. Den åndelige veien kan ikke finnes i dogmer, regler og lover, det vil heller hindre den åndelige og spirituelle utviklingen.
Neste trinn var at verdslige herskere utnyttet den spirenede religionen til sin fordel ved å gjøre religionens dogmer, regler og lover til samfunnets regler. For å utøve makt var religionens ramme veldig nyttig, massenes reaksjoner ble forutsigbare, og alle verdslige påbud og krav om underkastelse kunne gjennomføres i Guds navn på grunn av at herskeren sammen med presteskapet representerte Guds vilje.
Religionene har derfor blitt til en bitte liten del original sjamanisme og en stor del utøvelse av verdslig makt og krav om underkastelse. Denne tradisjonen har ødelagt enkeltmenneskets muligheter til å finne sin egen åndelige vei, og all kunnskap om dette har gjennom århundredene eksisterte bare som undergrunnskunnskap som har vært forfulgt og trakkassert av herskerne og presteskapet.
I løpet av de site fire hundre år har vitenskapen overtatt det meste av religionenes rolle med å lage regler for hvordan samfunn skal organiseres. Men vitenskapen har overlatt all åndelig forvaltning til religionene gjennom en stilltiende overnskomst. Ettersom vitenskapen har hatt stor suksess med å forbedre menneskenes levevilkår har menneskenes tro på religionene blitt mindre, vitenskapen har blitt en ny form for religion..
Dette er i korte trekk den utviklingen som har ført til det materialistiske livssynet som hersker i verden i dag i såkallte siviliserte kulturer. I dag ser store deler av verdens befolkning som har for lite av materielle verdier til Europa og USA for å oppnå den samme velstand. Men i Europa og USA er velstanden og materialismen i ferd med å kvele menneskene og ødelegge deres grunnleggende livskvaliteter.
Såkallt New Age som startet i sekstiårene er en søken tilbake til sjamanistiske prinsipper. Gjennom de siste femti årene har flere og flere begynt å interessere seg for livskvaliteten som er grunnlegegnde i sjamanismen.
Ringen er derfor sluttet.
Ambres - mediet Sture Johansen
Se filmen om dette fenomenet, energien Ambres som kanaliseres gjennom Sture Johanson
fredag 6. mai 2011
Osama bin Laden er død, eller?
Den vestlige verdens jubel etter Osamas død er forsiktig, på den andre siden virker det også som den islamske verdens raseri over drapet også er noe avdempet. Men det har gått bare et par dager, hva dette kan føre til vet en jo først når det har gått en stund.
Noe som er helt sikkert er at Osamas død har ført til at USA har mistet et fiendebildet og er avhengig av å finne et nytt. Noen utnevner Ayman al-Zawahiri som hans etterfølger, andre snakker om en sønn som har ambisjoner. Nå kan det vel sies at Osamas etterfølger vil få en av verdens farligste lederstillinger, men likevel vil det kanskje være mange som ønsker å overta jobben. Men det det skal vel noe til at en person med Osamas karisma vil dukke opp. Ayman al-Zawahiri ser i hvert fall ikke ut til å ha svært karismatisk utstråling, men som fiendebilde for USA kan han jo være brukbar.
Bør vi egentlig juble over at et menneske er drept i sitt hjem uten noen form for lov og dom? Vel, det skjer jo hver dag at folk blir drept i lovens navn uansett, men i dette tilfelle har jeg ikke sett noen som har ropt etter mangel på rettferdig rettsak og uhildede dommere. Selv Iraks diktator Saddam fikk jo en rettsak før han fikk repet rundt halsen. Men pågripelsen av Saddam var vel langt ynkeligere der han ble halt opp fra et hull i jorda. Derfor var det vel også bedre propaganda å vise fram denne ynkelige posituren enn å drepe ham på stedet. Ville Osama blitt drept dersom man kunne vise bilder av ham i det han ble dratt opp fra et hull i jorda?
Men er egentlig Osama død, eller har han vært død lenge? Mange påstår å kunne dokumentere at Osama ble drept for mange år siden, og at det først nå er blitt politisk klokt å kunngjøre drapet. Osama levende eller død betyr kanskje ikke så mye, for mange er han et ikon, et symbol på en frihetskamp, en vokter av Islam. For andre er han djevelen selv. Osama som symbol vil fremdeles leve på begge sider, den som er flinkest til å utnytte Osamas død i propagandaen kan vinne en kortsiktig seier.
Verdens hittil dyreste menneskejakt er over, en menneskejakt som har kostet utallige menneskeliv og enorme summer. USA har invadert to land, Irak og Afganistan, i jakten på roten til all ondskap, vel, nesten da. Nord-Korea ligger jo i følge Georg Bush også på ondskapens akse.
Muligens er drapet på Osama kommet på rett tid. Urolighetene og demonstrasjonene i Nord-Afrika og Midt-Østen peker mot at befolkningen i mange islamske land er i ferd med å kaste av seg diktaturet og ønsker en demokratisk utvikling. Hva dette vil føre til vet vi enda lite om, men fokuset i den islamske verden på USA som Den Store Satan har blitt dempet noe, massene går til angrep på sine egne ledere, og det er mennesker med utdanning og mangel på inntektsgivende og meningsfullt arbeid som er i front. De vil ha samme levekår og frihet som menneskene i Europa.
Dette fjerner fokuset fra islamsk fundamentalisme og hatet mot USA. Selv om mange er redde for at en demokratisering vil føre til islamisering, tyder mye på at religionen i denne opprørsbølgen vi har sett til nå betyr lite.
Men for USA er altså anledningen gylden for å ta livet av Osama.
Noe som er helt sikkert er at Osamas død har ført til at USA har mistet et fiendebildet og er avhengig av å finne et nytt. Noen utnevner Ayman al-Zawahiri som hans etterfølger, andre snakker om en sønn som har ambisjoner. Nå kan det vel sies at Osamas etterfølger vil få en av verdens farligste lederstillinger, men likevel vil det kanskje være mange som ønsker å overta jobben. Men det det skal vel noe til at en person med Osamas karisma vil dukke opp. Ayman al-Zawahiri ser i hvert fall ikke ut til å ha svært karismatisk utstråling, men som fiendebilde for USA kan han jo være brukbar.
Bør vi egentlig juble over at et menneske er drept i sitt hjem uten noen form for lov og dom? Vel, det skjer jo hver dag at folk blir drept i lovens navn uansett, men i dette tilfelle har jeg ikke sett noen som har ropt etter mangel på rettferdig rettsak og uhildede dommere. Selv Iraks diktator Saddam fikk jo en rettsak før han fikk repet rundt halsen. Men pågripelsen av Saddam var vel langt ynkeligere der han ble halt opp fra et hull i jorda. Derfor var det vel også bedre propaganda å vise fram denne ynkelige posituren enn å drepe ham på stedet. Ville Osama blitt drept dersom man kunne vise bilder av ham i det han ble dratt opp fra et hull i jorda?
Men er egentlig Osama død, eller har han vært død lenge? Mange påstår å kunne dokumentere at Osama ble drept for mange år siden, og at det først nå er blitt politisk klokt å kunngjøre drapet. Osama levende eller død betyr kanskje ikke så mye, for mange er han et ikon, et symbol på en frihetskamp, en vokter av Islam. For andre er han djevelen selv. Osama som symbol vil fremdeles leve på begge sider, den som er flinkest til å utnytte Osamas død i propagandaen kan vinne en kortsiktig seier.
Verdens hittil dyreste menneskejakt er over, en menneskejakt som har kostet utallige menneskeliv og enorme summer. USA har invadert to land, Irak og Afganistan, i jakten på roten til all ondskap, vel, nesten da. Nord-Korea ligger jo i følge Georg Bush også på ondskapens akse.
Muligens er drapet på Osama kommet på rett tid. Urolighetene og demonstrasjonene i Nord-Afrika og Midt-Østen peker mot at befolkningen i mange islamske land er i ferd med å kaste av seg diktaturet og ønsker en demokratisk utvikling. Hva dette vil føre til vet vi enda lite om, men fokuset i den islamske verden på USA som Den Store Satan har blitt dempet noe, massene går til angrep på sine egne ledere, og det er mennesker med utdanning og mangel på inntektsgivende og meningsfullt arbeid som er i front. De vil ha samme levekår og frihet som menneskene i Europa.
Dette fjerner fokuset fra islamsk fundamentalisme og hatet mot USA. Selv om mange er redde for at en demokratisering vil føre til islamisering, tyder mye på at religionen i denne opprørsbølgen vi har sett til nå betyr lite.
Men for USA er altså anledningen gylden for å ta livet av Osama.
torsdag 5. mai 2011
La spørsmålene ligge, å erfare livet gir absolutt forståelse
Øyets funksjon er ikke å se, øyets funksjon er å reflektere lys. Når det reflekterte lyset når sinnet er det forandret til en tanke, det er denne tanken vi ser, og denne tanken er en illusjon.
Ørets funksjon er ikke å høre, ørets funksjon er å reflektere lyd. Når lyden av ordene vi hører når fram til sinnet, blir de forandret til en tanke som vi tror er det vi opplever, men den tanken er en illusjon.
Sinnets funksjon er ikke å forstå, sinnets funksjon er å gi deg opplevelser, opplevelser som representerer alt du har drømt om fram til denne dag. Ved å prøve å forstå dette i stedet for å erfare det begrenser du opplevelsen. Alle svar du trenger akkurat nå ligger i selve opplevelsen.
Spørsmål som: Hva er meningen med livet? vil begrense din opplevelse av livet til logisk tolkning av hva som skjer, og logikken bygger på alt du har lært hittil. Hvordan kan du da forstå som skjer?
Lev livet nå, la opplevelsene du har nå skape drømmene, i neste øyeblikk lever du drømmen din.
Se intervjuet med Viljai Shankar: "Absolute understanding"
Ørets funksjon er ikke å høre, ørets funksjon er å reflektere lyd. Når lyden av ordene vi hører når fram til sinnet, blir de forandret til en tanke som vi tror er det vi opplever, men den tanken er en illusjon.
Sinnets funksjon er ikke å forstå, sinnets funksjon er å gi deg opplevelser, opplevelser som representerer alt du har drømt om fram til denne dag. Ved å prøve å forstå dette i stedet for å erfare det begrenser du opplevelsen. Alle svar du trenger akkurat nå ligger i selve opplevelsen.
Spørsmål som: Hva er meningen med livet? vil begrense din opplevelse av livet til logisk tolkning av hva som skjer, og logikken bygger på alt du har lært hittil. Hvordan kan du da forstå som skjer?
Lev livet nå, la opplevelsene du har nå skape drømmene, i neste øyeblikk lever du drømmen din.
Se intervjuet med Viljai Shankar: "Absolute understanding"
tirsdag 12. april 2011
Skaperkraften.
For å oppleve min egen skaperkraft går jeg inn i mitt eget sinn, til et rom der jeg er trygg og opplever en uendelig kjærlighet til alt som er. I dette rommet lar jeg sinnet hvile og bader den jeg virkelig er i denne kjærligheten. Fri for alle tanker om fortid og framtid vil jeg bare være.
I denne væren svømmer jeg rundt i et hav av virkelighet der alt er til. Jeg føler meg helt trygg, for i dette havet finnes alt. Jeg trenger ikke å puste, men jeg puster likevel fordi jeg kan få alt jeg trenger bare med å puste.
Jeg svømmer nedover i havet, dypere og dypere, helt til jeg når bunnen. Mens jeg svømmer nedover blir min virkelighet tynnere og tynnere, den blir til slutt som en svak lukt av parfyme fra en vakker kvinne som går forbi på gaten. Den tynne virkeligheten forsvinner nesten i det jeg kan se bunnen i havet. Jeg ser at bunnen er bare en tynn hinne av ren og uendelig kjærlighet som dekker et uendelig rom av uvirkelighet, av ingenting. Jeg ser at jeg i min virkelighet oppfattes dette som et nytt og uendelig mye større hav, men likevel er det ikke det, for her finnes ingenting, ikke engang som en ide i min virkelighet, for når jeg gjør det til en ide så blir det til noe, og noe er det motsatte av ingenting.
Jeg svømmer stille over bunnen og kan se bitte små bobler av noe som har trengt igjennom den tynne hinnen og har blitt til ren kjærlighet. Jeg gjør meg uendelig liten og svømmer inn i en av disse boblene. Inne i boblen blir jeg boblen og er plutselig kjempestor, uendelig stor, jeg blir noe som er alt, men som også er ingenting. Jeg har blitt en del av Gud, en uendelig liten og kjempestor del som Gud har sendt ut for å oppleve seg selv. Men selv om jeg er uendelig liten har jeg alt det som Gud er. Jeg er alt som er og kan bli, og jeg er ingenting annet en kjærlighet.
Jeg flyter rolig rundt en stund, og svakt begynner jeg å oppleve at jeg ikke er alene. Rundt meg kan jeg ane andre som meg, små spirer av virkelighet som enda ikke har fått en form. Men vi aner hverandre, og det eneste vi kan gjøre er å danse. Vi danser en kreativ dans som skaper ny virkelighet mens vi sakte stiger oppover. Mens vi stiger opplever vi at vi begynner å ta form. Vi virvler rundt i en vill dans, og vi begynner å se hva vi er, vi er uendelige muligheter som danser og bader i ren kjærlighet. Vi er alle like, men likevel er vi forskjellig, vi skal alle sammen til samme sted, likevel skal vi dra til forskjellige steder.
I en dans som blir villere og hele tiden skaper nye former flyter vi videre oppover. Dansen vår lager et spor i havet som er synlig fra alle steder og fra alle tider. Mens vi stiger kjenner vi en svak fornemmelse av virkelighet, vi kjenner det som er. Vi danser oss inn i universet og vi stiger gjennom et lag av uendelig vakker lovmessighet som tillater alle former og setter grensene for vårt univers. Vi danser og bader oss i denne lovmessigheten, og plutselig ser vi at vi er blitt til ideer, ideer uten mål, uten hensikt, bare rene og klare ideer, nye og ubrukte.
Dansen fortsetter oppover, inn i et nytt lag der vi oppdager andre former som danser sammen. Vi ser at de har danset sammen lenge, de kjenner alt som er, vet hvordan det ble til og veldig mye om hva det kan bli. De kjenner til det som ikke er, derfor er de glade for å se oss som kommer derfra. De har danset sammen lenge og har meninger om universet og intensjoner for det, men de trenger nye ideer, de trenger oss. Vi blander oss med dem og danser og danser. Mens vi danser formes vi videre og blir ikledd universets meninger og intensjoner, forfrisket av vår egen inntreden fra ingenting. Vi ser alt som har vært og alt som er. Vi ser også det som kan bli med nye øyne.
I den nye formen stiger vi videre mens vi slår oss sammen og blir til større former som leker med de samme muligheter, ideer, meninger og intensjoner. Dansende stiger vi inn et nytt lag av former som har erfaring, de har opplevd tid og rom og hva det kan fylles med. De har sett at kjærlighet, muligheter, ideer, meninger og intensjoner kan slås sammen til uendelig vakre former som utspiller seg i tid og rom, former som har sammenheng og som kan oppleves som virkelighet. De er her for å hvile fra denne virkeligheten, huske hvem de er og lage nye, vakre sammenhenger, de er former som har lært å drømme. Nå skal deres vakre drømmer bli til ny virkelighet, og vi er kommet for å krydre deres drømmer. De kaller seg sjeler.
Dansen har nå blitt heftigere, og sammen blir vi former som aldri har eksistert før og flyter inn i sjelenes drømmer. Vi lar dansen føre oss inn i et nytt lag der drømmene utspiller seg ved at sjelene lar en del av seg selv bli en form som spiller i drømmen. Her danser disse formene omkring i drømmen sin, og for å kunne leve drømmen fullt ut har de glemt hvem de virkelig er.
I sine drømmer danser formene på overflaten av dette havet av virkelighet og skaper følelser. På overflaten er det små og store bølger, av og til rir formene toppen av bølgen og føler glede, andre ganger er de på bunnen av bølgen og føler sorg over å ha seilt ned fra toppen og redsel for at de ikke skal nå opp på den neste bølgetoppen. I denne vakre dansen skaper formene hele tiden nye følelser og lager en vakker illusjon av utilstrekkelighet.
Her finnes også former som har vært her i evigheter. De danner en verden som kan oppfattes av sjelene og være en flott scene for deres drømmespill. Disse eldgamle formene er i evig forandring, de eksisterer en stund får så og løse seg opp og danne nye former i en uendelig syklus for å gi sjelene en illusjon av rom og tid. På denne flotte scenen utspilles alle sjelenes drømmer og former den erfarte virkelighet, hver enkelt sjel oppfatter drømmen som sin egen virkelighet.
Vi har danset oss opp fra ingenting til denne virkeligheten for å la sjelene erfare nye sider av seg selv, sider de kan erfare ved å være i sin egen opplevelse i den fysiske virkelighet.
Mens sjelene danser i sin drøm siver nye bobler fram gjennom hinnen av ren kjærlighet som skiller alt som er fra alt som ikke er. De stiger helt til de når inn i mitt sinn og skaper min neste tanke.
I denne væren svømmer jeg rundt i et hav av virkelighet der alt er til. Jeg føler meg helt trygg, for i dette havet finnes alt. Jeg trenger ikke å puste, men jeg puster likevel fordi jeg kan få alt jeg trenger bare med å puste.
Jeg svømmer nedover i havet, dypere og dypere, helt til jeg når bunnen. Mens jeg svømmer nedover blir min virkelighet tynnere og tynnere, den blir til slutt som en svak lukt av parfyme fra en vakker kvinne som går forbi på gaten. Den tynne virkeligheten forsvinner nesten i det jeg kan se bunnen i havet. Jeg ser at bunnen er bare en tynn hinne av ren og uendelig kjærlighet som dekker et uendelig rom av uvirkelighet, av ingenting. Jeg ser at jeg i min virkelighet oppfattes dette som et nytt og uendelig mye større hav, men likevel er det ikke det, for her finnes ingenting, ikke engang som en ide i min virkelighet, for når jeg gjør det til en ide så blir det til noe, og noe er det motsatte av ingenting.
Jeg svømmer stille over bunnen og kan se bitte små bobler av noe som har trengt igjennom den tynne hinnen og har blitt til ren kjærlighet. Jeg gjør meg uendelig liten og svømmer inn i en av disse boblene. Inne i boblen blir jeg boblen og er plutselig kjempestor, uendelig stor, jeg blir noe som er alt, men som også er ingenting. Jeg har blitt en del av Gud, en uendelig liten og kjempestor del som Gud har sendt ut for å oppleve seg selv. Men selv om jeg er uendelig liten har jeg alt det som Gud er. Jeg er alt som er og kan bli, og jeg er ingenting annet en kjærlighet.
Jeg flyter rolig rundt en stund, og svakt begynner jeg å oppleve at jeg ikke er alene. Rundt meg kan jeg ane andre som meg, små spirer av virkelighet som enda ikke har fått en form. Men vi aner hverandre, og det eneste vi kan gjøre er å danse. Vi danser en kreativ dans som skaper ny virkelighet mens vi sakte stiger oppover. Mens vi stiger opplever vi at vi begynner å ta form. Vi virvler rundt i en vill dans, og vi begynner å se hva vi er, vi er uendelige muligheter som danser og bader i ren kjærlighet. Vi er alle like, men likevel er vi forskjellig, vi skal alle sammen til samme sted, likevel skal vi dra til forskjellige steder.
I en dans som blir villere og hele tiden skaper nye former flyter vi videre oppover. Dansen vår lager et spor i havet som er synlig fra alle steder og fra alle tider. Mens vi stiger kjenner vi en svak fornemmelse av virkelighet, vi kjenner det som er. Vi danser oss inn i universet og vi stiger gjennom et lag av uendelig vakker lovmessighet som tillater alle former og setter grensene for vårt univers. Vi danser og bader oss i denne lovmessigheten, og plutselig ser vi at vi er blitt til ideer, ideer uten mål, uten hensikt, bare rene og klare ideer, nye og ubrukte.
Dansen fortsetter oppover, inn i et nytt lag der vi oppdager andre former som danser sammen. Vi ser at de har danset sammen lenge, de kjenner alt som er, vet hvordan det ble til og veldig mye om hva det kan bli. De kjenner til det som ikke er, derfor er de glade for å se oss som kommer derfra. De har danset sammen lenge og har meninger om universet og intensjoner for det, men de trenger nye ideer, de trenger oss. Vi blander oss med dem og danser og danser. Mens vi danser formes vi videre og blir ikledd universets meninger og intensjoner, forfrisket av vår egen inntreden fra ingenting. Vi ser alt som har vært og alt som er. Vi ser også det som kan bli med nye øyne.
I den nye formen stiger vi videre mens vi slår oss sammen og blir til større former som leker med de samme muligheter, ideer, meninger og intensjoner. Dansende stiger vi inn et nytt lag av former som har erfaring, de har opplevd tid og rom og hva det kan fylles med. De har sett at kjærlighet, muligheter, ideer, meninger og intensjoner kan slås sammen til uendelig vakre former som utspiller seg i tid og rom, former som har sammenheng og som kan oppleves som virkelighet. De er her for å hvile fra denne virkeligheten, huske hvem de er og lage nye, vakre sammenhenger, de er former som har lært å drømme. Nå skal deres vakre drømmer bli til ny virkelighet, og vi er kommet for å krydre deres drømmer. De kaller seg sjeler.
Dansen har nå blitt heftigere, og sammen blir vi former som aldri har eksistert før og flyter inn i sjelenes drømmer. Vi lar dansen føre oss inn i et nytt lag der drømmene utspiller seg ved at sjelene lar en del av seg selv bli en form som spiller i drømmen. Her danser disse formene omkring i drømmen sin, og for å kunne leve drømmen fullt ut har de glemt hvem de virkelig er.
I sine drømmer danser formene på overflaten av dette havet av virkelighet og skaper følelser. På overflaten er det små og store bølger, av og til rir formene toppen av bølgen og føler glede, andre ganger er de på bunnen av bølgen og føler sorg over å ha seilt ned fra toppen og redsel for at de ikke skal nå opp på den neste bølgetoppen. I denne vakre dansen skaper formene hele tiden nye følelser og lager en vakker illusjon av utilstrekkelighet.
Her finnes også former som har vært her i evigheter. De danner en verden som kan oppfattes av sjelene og være en flott scene for deres drømmespill. Disse eldgamle formene er i evig forandring, de eksisterer en stund får så og løse seg opp og danne nye former i en uendelig syklus for å gi sjelene en illusjon av rom og tid. På denne flotte scenen utspilles alle sjelenes drømmer og former den erfarte virkelighet, hver enkelt sjel oppfatter drømmen som sin egen virkelighet.
Vi har danset oss opp fra ingenting til denne virkeligheten for å la sjelene erfare nye sider av seg selv, sider de kan erfare ved å være i sin egen opplevelse i den fysiske virkelighet.
Mens sjelene danser i sin drøm siver nye bobler fram gjennom hinnen av ren kjærlighet som skiller alt som er fra alt som ikke er. De stiger helt til de når inn i mitt sinn og skaper min neste tanke.
Vandringsmannen.
En glad gutt var han da han løp omkring i sine barneår, undersøkte alt, lagde alt og lo over alt han oppdaget og alt han laget.
Gutten ble voksen, og hans far sa:
-Kom her, gjør som meg. Jeg skal lære deg å arbeide slik at du kan få tak over hodet, varme i ovnen, mat på bordet og kjøttkaker hver søndag. Men du må gjøre slik som jeg gjør. Nei, ikke sånn, kan du ikke gjøre det ordentlig?
Men gutten kunne ikke få det til slik faren ville, og han gråt i fortvilelse og sprang til sin mor. Han la armene rundt hoftene hennes og gjemte ansiktet i forkledet hennes som luktet av brød. Hun strøk han over håret, sa noen trøstende ord til ham og gav ham en bok.
-Se her, les denne så kan du finne ut hvordan du kan bli flinkere enn andre, skaffe deg alt du trenger og mere til, sa moren.
Og gutten løp ut i skogen der han hadde et hemmelig sted under en heller der han kunne gjemme seg for faren. Der leste han i bøkene han fikk av moren og drømte om et liv der han kunne gjøre alt det han leste om. Hver gang farens ord om hardt arbeid, flid, lydighet og nøysomhet ble for vonde å holde ut, sprang han til gjemmestedet sitt og dukket ned i all slags spennende verdener han fant i bøkene.
Gutten ble voksen og dro ut i verden. Faren ble mørk i øynene av sinne over at gutten ikke ville bli hjemme og ta over etter han, men moren ga ham en forgylt nøkkel han kunne ha i en snor om halsen.
-Denne nøkkelen kan du ha som en lykkenøkkel slik at du lykkes med det du vil gjøre, sa hun og hengte den rundt halsen hans.
-Gjem den under skjorta og tenk på at du har nøkkelen til alt i bøkene dine.
Gutten dro av sted, og bak seg dro han en liten håndkjerre full av bøker som kan kunne søke inn i når verden ble for vanskelig. Livet ville det slik at han ble en vandringsmann som dro fra sted til sted for å søke lykken. Overalt fant han noen som hadde bruk for hans tjenester med å skrive brev eller gi råd om ting han fant i bøkene sine. Men han ble aldri lenge på samme sted, han vandret alltid videre, for over fjellene kunne han skimte blåner hvor han drømte om å dra. Han dro kjerren med alle bøkene opp gjennom trange daler opp mot fjellet, gjennom bratte steinurer og fossende elvestryk, oppover og oppover.
Men alltid kom han til en port han ikke kunne komme forbi, og porten hadde alltid et svært nøkkelhull. Han leste i bøkene sine for å finne ut en måte han kunne åpne porten, men alltid måtte han gi seg, han fant ikke noen løsning for å åpne porten, og den var alt for høy til at han kunne komme over. Av og til syntes han at han hørte stemmer fra den andre siden, hviskende og uklare stemmer som sa:
-Her inne finnes bøker om alt som finnes, alt som kan gjøres, all lykke som finnes i verden. Kom til oss!
Han spant vakre drømmer rundt diss uklare stemmene, drømmer som han levde i mens han vandret omkring for å finne en port som kunne åpnes.
Av og til slo han seg ned et sted for å arbeide grundig med å finne kunnskap om hvordan han kunne lirke opp låsen for å åpne en av portene. Han fant nye bøker og han snakket med folk som mente at de visste noe om portene. Mange sa de visste noe om hvordan portene kunne åpnes og påsto til og med at de hadde vært på den andre siden. Men rådene deres var uklare, og alle hadde forskjellig oppfatning om hva som fantes på den andre siden. Mens han arbeidet med dette stiftet han familie flere ganger og fikk barn. Men alltid måtte han dra fra dem for å komme videre, opp gjennom de trange dalene, mot blånene bak fjellet, alltid var det nye porter han ville åpne. Han utforsket port etter port, men alltid ble han skuffet, ingen port lot seg åpne. Han fikk ingen hjelp i den kunnskapen han fant i bøkene sine.
Hans søking tappet ham for alle krefter, han ble mager og lut, alle skuffelsene hadde tegnet dype furer i ansiktet hans. En kveld slet han seg opp en bratt li i tett tåke og dryppende regn. Han var trøtt og sulten, bena skalv under ham og hendene dirret. Til slutt fant han seg et leie ved siden av en stor stein der han fikk litt ly for regnet, der sovnet han av utmattelse.
Neste morgen skinte sola og kastet et strålende hvitt lys over vandringsmannen da han våknet fra sin tunge søvn. Han blunket med øynene for å venne seg til det skarpe lyset og oppdaget at han hadde kommet opp på en fjelltopp. Under seg kunne han se et landskap som hadde en skjønnhet som han aldri hadde sett maken til. Med store øyne kikket han ut over landskapet og studerte hver eneste lille detalj som sprang klart og tydelig fram i det klare solskinnet. Etter hvert gikk det oppfor ham at han kunne se ned på landskapet der han hadde vandret i hele sitt liv. Han så alle de dype og bratte dalene han hadde kjempet seg opp igjennom, han så alle de tårene han hadde grått som elver som rant i fossende stryk gjennom trange sluk og ut i den flate dalbunnen. Der så han familiene han hadde forlatt der de strevde seg gjennom et liv i fattigdom uten en forsørger. Han så alle de planene han hadde laget for å komme gjennom portene som skraphauger som ikke kunne brukes til noen ting.
Han så også ned på de svære portene han hadde prøvd å komme igjennom, og mens studerte dem begynte han å le. Han så at på den andre siden av porten var landskapet et speilbilde av det han hadde vandret rundt i, og han kunne se mennesker som strevde med å komme gjennom portene fra den andre siden. Og han lo mer og mer ettersom det gikk opp for ham hva han hadde holdt på med hele livet, han lo så han lå tvikroket i lyngen, til slutt gikk latteren over i en krampaktig gråt. Han sovnet til slutt i den solvarme lyngen og kunne befri seg fra tanken om et bortkastet liv.
Han våknet med et rykk da han hørte at noen ropte på ham. Han kjempet seg ut av søvnen og gjennom et drømmeaktig slør så han en liten mann stå foran ham.
-Hei, der er du jo, sa mannen og lo. Ettersom blikket ble klarere kunne han se at mannen lignet veldig på Pinnoccio.
-Hva gjør du her? Spurte vandringsmannen.
-Ingen ting, svarte mannen, det hang hyssingstumper fra armene og føttene hans, det måtte være Pinnoccio. Mannen kastet seg over ende i lyngen, rullet rundt og lo seg nesten fordervet.
-Det var lite, sa vandringsmannen, reiste seg opp fra lyngen og satte seg på en stein.
-Nei, det er ikke lite, svarte Pinnoccio, og jeg kan fortelle deg litt av hvert, fortsatte han leende.
-Fortell det du har å fortelle, sa vandringsmannen, gjorde en bydende bevegelse med hånden og bøyde seg fram for å høre.
Så begynte Pinnoccio å fortelle, og mens han fortalte vokste nesen hans og ble dobbelt så lang. Vandringsmannen lyttet tålmodig til Pinnoccio var ferdig, men han ristet på hodet over det han hørte.
-Din løgner, sa han, reiste seg og snudde seg bort for å skjule sin ergrelse. Men hva kunne han vel vente av denne mannen som ikke hadde en alvorlig tanke i hodet sitt.
Da oppdaget han en fjellvegg foran seg som han ikke hadde sett før. I fjellveggen var det en svær port med et nøkkelhull i.
-Hva er det bak denne porten, spurte han Pinnoccio.
-Ingenting, svarte han og lo så hele kroppen ristet. Vandringsmannen puttet hendene dypt ned i lommene og sukket.
-Du bare tøyser, har du ikke et vettugt ord å si meg?
-Ingenting, ropte Pinnoccio og rullet seg rundt i lyngen og lo.
Vandringsmannen trakk den ene hånden opp av lommen og klødde seg på brystet. Han kjente nøkkelen som etter alle disse årene fremdeles hang i snora rundt halsen.
En vanvittig tanke slo ham, han tok fram nøkkelen, gikk fram til porten og stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet. Nøkkelen gled lett rundt i låsen og porten åpnet seg.
Bak porten var det ingenting, absolutt ingenting.
Vandringsmannen sank litt sammen og sa med skuffelse i stemmen.
-Men her er det jo ingenting?
-Det stemmer, du har fullstendig rett, sa Pinnoccio, og jeg sa det jo før du åpnet den. Han danset rundt, fektet med armene og hylte av latter.
Vandringsmannen ble overmannet av en tung bølge av skuffelse. Han satte seg ned og så gjennom porten ut i ingenting. Trøtt og sliten ble han sittende der uten å tenke mens han stirret ut i dette ingenting som ikke ga noen svar.
I mange timer satt han slik uten å røre seg. Plutselig steg et glimt av en gammel drøm fram for øynene hans. Som et kornet bilde dukket den fram og begynte å leve. Så dukket en ny drøm fram, og snart var åpningen i porten dekket av et landskap han kunne kjenne igjen fra drømmene sine. Men landskapet var mye vakrere enn det han hadde drømt, og det forandret seg mens han drømte nye drømmer.
Han reiste seg og gikk forsiktig inn gjennom porten, med forsiktige skritt gikk han inn i drømmene som var blitt til virkelighet og skjønte at endelig hadde han kommet hjem.
Først senere oppdaget han at han hadde glemt kjerren med bøkene sine, men det var først etter at han hadde forstått at han ikke hadde bruk for dem lenger.
Vandringsmannen fortsatte å vandre, men nå hadde han ikke lenger noen trang til å åpne nye porter. Han elsket det som livet gav ham, livet elsket ham igjen og han elsket ingenting.
Han gikk til en nøkkelsmed og fikk laget mange kopier av nøkkelen sin, og han gav en til alle som ville ha. Til alle fortalte han om ingenting. Han fortsatte å dele ut nøkler og fortelle om ingenting resten av livet. Mange brukte nøkkelen de fikk og forsto ingenting. Andre tok i møt nøkkelen uten å bruke den, og de forsto ikke noen ting. Men de fleste ville ikke han noen nøkkel, de trodde at de forsto, men de forsto ikke ingenting.
De som husker vandringsmannen vet at han på nytt vandrer rundt på jorden i et eventyr som han drømte fra ingenting. Vandringsmannen ønsket at kun ingenting skulle være igjen etter ham. Derfor brenner vi denne historien på bålet slik at ingenting er tilbake.
Gutten ble voksen, og hans far sa:
-Kom her, gjør som meg. Jeg skal lære deg å arbeide slik at du kan få tak over hodet, varme i ovnen, mat på bordet og kjøttkaker hver søndag. Men du må gjøre slik som jeg gjør. Nei, ikke sånn, kan du ikke gjøre det ordentlig?
Men gutten kunne ikke få det til slik faren ville, og han gråt i fortvilelse og sprang til sin mor. Han la armene rundt hoftene hennes og gjemte ansiktet i forkledet hennes som luktet av brød. Hun strøk han over håret, sa noen trøstende ord til ham og gav ham en bok.
-Se her, les denne så kan du finne ut hvordan du kan bli flinkere enn andre, skaffe deg alt du trenger og mere til, sa moren.
Og gutten løp ut i skogen der han hadde et hemmelig sted under en heller der han kunne gjemme seg for faren. Der leste han i bøkene han fikk av moren og drømte om et liv der han kunne gjøre alt det han leste om. Hver gang farens ord om hardt arbeid, flid, lydighet og nøysomhet ble for vonde å holde ut, sprang han til gjemmestedet sitt og dukket ned i all slags spennende verdener han fant i bøkene.
Gutten ble voksen og dro ut i verden. Faren ble mørk i øynene av sinne over at gutten ikke ville bli hjemme og ta over etter han, men moren ga ham en forgylt nøkkel han kunne ha i en snor om halsen.
-Denne nøkkelen kan du ha som en lykkenøkkel slik at du lykkes med det du vil gjøre, sa hun og hengte den rundt halsen hans.
-Gjem den under skjorta og tenk på at du har nøkkelen til alt i bøkene dine.
Gutten dro av sted, og bak seg dro han en liten håndkjerre full av bøker som kan kunne søke inn i når verden ble for vanskelig. Livet ville det slik at han ble en vandringsmann som dro fra sted til sted for å søke lykken. Overalt fant han noen som hadde bruk for hans tjenester med å skrive brev eller gi råd om ting han fant i bøkene sine. Men han ble aldri lenge på samme sted, han vandret alltid videre, for over fjellene kunne han skimte blåner hvor han drømte om å dra. Han dro kjerren med alle bøkene opp gjennom trange daler opp mot fjellet, gjennom bratte steinurer og fossende elvestryk, oppover og oppover.
Men alltid kom han til en port han ikke kunne komme forbi, og porten hadde alltid et svært nøkkelhull. Han leste i bøkene sine for å finne ut en måte han kunne åpne porten, men alltid måtte han gi seg, han fant ikke noen løsning for å åpne porten, og den var alt for høy til at han kunne komme over. Av og til syntes han at han hørte stemmer fra den andre siden, hviskende og uklare stemmer som sa:
-Her inne finnes bøker om alt som finnes, alt som kan gjøres, all lykke som finnes i verden. Kom til oss!
Han spant vakre drømmer rundt diss uklare stemmene, drømmer som han levde i mens han vandret omkring for å finne en port som kunne åpnes.
Av og til slo han seg ned et sted for å arbeide grundig med å finne kunnskap om hvordan han kunne lirke opp låsen for å åpne en av portene. Han fant nye bøker og han snakket med folk som mente at de visste noe om portene. Mange sa de visste noe om hvordan portene kunne åpnes og påsto til og med at de hadde vært på den andre siden. Men rådene deres var uklare, og alle hadde forskjellig oppfatning om hva som fantes på den andre siden. Mens han arbeidet med dette stiftet han familie flere ganger og fikk barn. Men alltid måtte han dra fra dem for å komme videre, opp gjennom de trange dalene, mot blånene bak fjellet, alltid var det nye porter han ville åpne. Han utforsket port etter port, men alltid ble han skuffet, ingen port lot seg åpne. Han fikk ingen hjelp i den kunnskapen han fant i bøkene sine.
Hans søking tappet ham for alle krefter, han ble mager og lut, alle skuffelsene hadde tegnet dype furer i ansiktet hans. En kveld slet han seg opp en bratt li i tett tåke og dryppende regn. Han var trøtt og sulten, bena skalv under ham og hendene dirret. Til slutt fant han seg et leie ved siden av en stor stein der han fikk litt ly for regnet, der sovnet han av utmattelse.
Neste morgen skinte sola og kastet et strålende hvitt lys over vandringsmannen da han våknet fra sin tunge søvn. Han blunket med øynene for å venne seg til det skarpe lyset og oppdaget at han hadde kommet opp på en fjelltopp. Under seg kunne han se et landskap som hadde en skjønnhet som han aldri hadde sett maken til. Med store øyne kikket han ut over landskapet og studerte hver eneste lille detalj som sprang klart og tydelig fram i det klare solskinnet. Etter hvert gikk det oppfor ham at han kunne se ned på landskapet der han hadde vandret i hele sitt liv. Han så alle de dype og bratte dalene han hadde kjempet seg opp igjennom, han så alle de tårene han hadde grått som elver som rant i fossende stryk gjennom trange sluk og ut i den flate dalbunnen. Der så han familiene han hadde forlatt der de strevde seg gjennom et liv i fattigdom uten en forsørger. Han så alle de planene han hadde laget for å komme gjennom portene som skraphauger som ikke kunne brukes til noen ting.
Han så også ned på de svære portene han hadde prøvd å komme igjennom, og mens studerte dem begynte han å le. Han så at på den andre siden av porten var landskapet et speilbilde av det han hadde vandret rundt i, og han kunne se mennesker som strevde med å komme gjennom portene fra den andre siden. Og han lo mer og mer ettersom det gikk opp for ham hva han hadde holdt på med hele livet, han lo så han lå tvikroket i lyngen, til slutt gikk latteren over i en krampaktig gråt. Han sovnet til slutt i den solvarme lyngen og kunne befri seg fra tanken om et bortkastet liv.
Han våknet med et rykk da han hørte at noen ropte på ham. Han kjempet seg ut av søvnen og gjennom et drømmeaktig slør så han en liten mann stå foran ham.
-Hei, der er du jo, sa mannen og lo. Ettersom blikket ble klarere kunne han se at mannen lignet veldig på Pinnoccio.
-Hva gjør du her? Spurte vandringsmannen.
-Ingen ting, svarte mannen, det hang hyssingstumper fra armene og føttene hans, det måtte være Pinnoccio. Mannen kastet seg over ende i lyngen, rullet rundt og lo seg nesten fordervet.
-Det var lite, sa vandringsmannen, reiste seg opp fra lyngen og satte seg på en stein.
-Nei, det er ikke lite, svarte Pinnoccio, og jeg kan fortelle deg litt av hvert, fortsatte han leende.
-Fortell det du har å fortelle, sa vandringsmannen, gjorde en bydende bevegelse med hånden og bøyde seg fram for å høre.
Så begynte Pinnoccio å fortelle, og mens han fortalte vokste nesen hans og ble dobbelt så lang. Vandringsmannen lyttet tålmodig til Pinnoccio var ferdig, men han ristet på hodet over det han hørte.
-Din løgner, sa han, reiste seg og snudde seg bort for å skjule sin ergrelse. Men hva kunne han vel vente av denne mannen som ikke hadde en alvorlig tanke i hodet sitt.
Da oppdaget han en fjellvegg foran seg som han ikke hadde sett før. I fjellveggen var det en svær port med et nøkkelhull i.
-Hva er det bak denne porten, spurte han Pinnoccio.
-Ingenting, svarte han og lo så hele kroppen ristet. Vandringsmannen puttet hendene dypt ned i lommene og sukket.
-Du bare tøyser, har du ikke et vettugt ord å si meg?
-Ingenting, ropte Pinnoccio og rullet seg rundt i lyngen og lo.
Vandringsmannen trakk den ene hånden opp av lommen og klødde seg på brystet. Han kjente nøkkelen som etter alle disse årene fremdeles hang i snora rundt halsen.
En vanvittig tanke slo ham, han tok fram nøkkelen, gikk fram til porten og stakk nøkkelen inn i nøkkelhullet. Nøkkelen gled lett rundt i låsen og porten åpnet seg.
Bak porten var det ingenting, absolutt ingenting.
Vandringsmannen sank litt sammen og sa med skuffelse i stemmen.
-Men her er det jo ingenting?
-Det stemmer, du har fullstendig rett, sa Pinnoccio, og jeg sa det jo før du åpnet den. Han danset rundt, fektet med armene og hylte av latter.
Vandringsmannen ble overmannet av en tung bølge av skuffelse. Han satte seg ned og så gjennom porten ut i ingenting. Trøtt og sliten ble han sittende der uten å tenke mens han stirret ut i dette ingenting som ikke ga noen svar.
I mange timer satt han slik uten å røre seg. Plutselig steg et glimt av en gammel drøm fram for øynene hans. Som et kornet bilde dukket den fram og begynte å leve. Så dukket en ny drøm fram, og snart var åpningen i porten dekket av et landskap han kunne kjenne igjen fra drømmene sine. Men landskapet var mye vakrere enn det han hadde drømt, og det forandret seg mens han drømte nye drømmer.
Han reiste seg og gikk forsiktig inn gjennom porten, med forsiktige skritt gikk han inn i drømmene som var blitt til virkelighet og skjønte at endelig hadde han kommet hjem.
Først senere oppdaget han at han hadde glemt kjerren med bøkene sine, men det var først etter at han hadde forstått at han ikke hadde bruk for dem lenger.
Vandringsmannen fortsatte å vandre, men nå hadde han ikke lenger noen trang til å åpne nye porter. Han elsket det som livet gav ham, livet elsket ham igjen og han elsket ingenting.
Han gikk til en nøkkelsmed og fikk laget mange kopier av nøkkelen sin, og han gav en til alle som ville ha. Til alle fortalte han om ingenting. Han fortsatte å dele ut nøkler og fortelle om ingenting resten av livet. Mange brukte nøkkelen de fikk og forsto ingenting. Andre tok i møt nøkkelen uten å bruke den, og de forsto ikke noen ting. Men de fleste ville ikke han noen nøkkel, de trodde at de forsto, men de forsto ikke ingenting.
De som husker vandringsmannen vet at han på nytt vandrer rundt på jorden i et eventyr som han drømte fra ingenting. Vandringsmannen ønsket at kun ingenting skulle være igjen etter ham. Derfor brenner vi denne historien på bålet slik at ingenting er tilbake.
Å gledes over dagen
Tenk, å våkne til daggryets rødme og vente
På glede som skapes, på alt som du får
Tenk, å glemme alt trasig å hente
I dveling ved alt det som skjedde i går
Tenk om dagen er skapt for å dikte en vise
Til glede for alle som kanskje har gjemt
sine tanker for bitter reprise
på sorger fra tider de aldri har glemt
Tenk om visen er slik at den lager en tåke
Som kaster et slør over alt som er trist
Lager dråper av gull fra det låke
Gir livet tilbake ny mening og gnist
Tenk om livet forventer jeg synger min vise
Så kullbiten blir til en glitrende stein
Endrer mørke og sorg til kurtise
Av livet så vakkert, i sol eller og regn
Tenk om noen som lytter vil rense sin stemme
Først nynne en tone som følger min sang
Så finne sin egen og sikkert fornemme
En sang fra sitt hjerte med dybde og klang
På glede som skapes, på alt som du får
Tenk, å glemme alt trasig å hente
I dveling ved alt det som skjedde i går
Tenk om dagen er skapt for å dikte en vise
Til glede for alle som kanskje har gjemt
sine tanker for bitter reprise
på sorger fra tider de aldri har glemt
Tenk om visen er slik at den lager en tåke
Som kaster et slør over alt som er trist
Lager dråper av gull fra det låke
Gir livet tilbake ny mening og gnist
Tenk om livet forventer jeg synger min vise
Så kullbiten blir til en glitrende stein
Endrer mørke og sorg til kurtise
Av livet så vakkert, i sol eller og regn
Tenk om noen som lytter vil rense sin stemme
Først nynne en tone som følger min sang
Så finne sin egen og sikkert fornemme
En sang fra sitt hjerte med dybde og klang
Vandring i natten
Jeg går ut i natten for å finne veien som forsvinner når du ser etter den
Veien som viskes bort av dagens sterke lys og vell av lyder
Jeg vil lete etter veien som kommer til syne når alt har gått til ro
Og se etter små veiskilter som bare vises der stillheten finnes
Jeg vandrer inn i den mørke skogen og går i ett med den
Trærne ser jeg i kontur mot himmelens stjerner
På bakken speiler lyse blader og steiner det svake stjerneskinnet og viser vei
Forsiktige skritt avslører ujevnheter stjernene ikke oppdager
Jeg sanser at natten er full av lyder jeg aldri har hørt
De lager musikk som skjerper sinnet og gir fantasien føde
Skrittene mine lager et bulder i natten og jeg står stille
Bare lyden av pusten min blander seg med nattens lyder
Et svakt vinddrag får skogen til å hviske ord jeg gjerne vil forstå
De hviskes på et språk jeg vet at jeg glemte for lenge siden
Jeg gjemte det bort blant minnene om den jeg trodde jeg var
Ikke visste jeg at språket bare kan forstås når sinnet hviler
I den dunkle natten lager fantasien bilder av alt jeg ikke kan se
Alt jeg retter blikket mot blir til en flekk av svart kull
Rund flekken spinnes glimt av en verden som jeg en gang levde i
En verden der alt ble skapt fra ingenting med tanken som føde
Glimtene forsvinner i mørke skygger skapt av onde minner
Som store steiner står de i veien for den verden jeg glemte
De forteller på nytt om tanker som gjorde meg liten og svak
Og gjorde føttene mine såre og blodige på den veien jeg gikk
Skyggene fra fortiden legger kalde hender på ryggen min
Harde fingre glir ned langs ryggraden og gjør blodet til is
De hvisker at jeg aldri må glemme den urett og sorg som rammet meg
At jeg aldri må tilgi og alltid leve i frykt for å bli rammet på nytt
Jeg roper min protest ut i natten for å skremme skyggene bort
Vinden stanser suset i trærne og lytter til mitt fortvilte skrik
Så er alt jeg kan høre hjertet som banker og deler opp tiden i små biter
Sakte gjør hjertet bitene større og sinnet mitt får hvile
Skyggene har forlatt meg og vinden hvisker sine ord på nytt
Hjertet banker rolig og forteller det jeg vil vite
At i vindens sus er fortellingen om den veien jeg skal gå
Når jeg blir venn med frykten vil vinden villig dele sin kunnskap
Sakte tømmer den nye dagen et svakt lys inn i skogen
En fuktig morgentåke skjuler den klare stjernehimmelen
En ørn kretser rundt meg og setter seg i usynlige tretopper
Fra alle himmelretninger bekrefter den skrikende min avtale med vinden
Veien som viskes bort av dagens sterke lys og vell av lyder
Jeg vil lete etter veien som kommer til syne når alt har gått til ro
Og se etter små veiskilter som bare vises der stillheten finnes
Jeg vandrer inn i den mørke skogen og går i ett med den
Trærne ser jeg i kontur mot himmelens stjerner
På bakken speiler lyse blader og steiner det svake stjerneskinnet og viser vei
Forsiktige skritt avslører ujevnheter stjernene ikke oppdager
Jeg sanser at natten er full av lyder jeg aldri har hørt
De lager musikk som skjerper sinnet og gir fantasien føde
Skrittene mine lager et bulder i natten og jeg står stille
Bare lyden av pusten min blander seg med nattens lyder
Et svakt vinddrag får skogen til å hviske ord jeg gjerne vil forstå
De hviskes på et språk jeg vet at jeg glemte for lenge siden
Jeg gjemte det bort blant minnene om den jeg trodde jeg var
Ikke visste jeg at språket bare kan forstås når sinnet hviler
I den dunkle natten lager fantasien bilder av alt jeg ikke kan se
Alt jeg retter blikket mot blir til en flekk av svart kull
Rund flekken spinnes glimt av en verden som jeg en gang levde i
En verden der alt ble skapt fra ingenting med tanken som føde
Glimtene forsvinner i mørke skygger skapt av onde minner
Som store steiner står de i veien for den verden jeg glemte
De forteller på nytt om tanker som gjorde meg liten og svak
Og gjorde føttene mine såre og blodige på den veien jeg gikk
Skyggene fra fortiden legger kalde hender på ryggen min
Harde fingre glir ned langs ryggraden og gjør blodet til is
De hvisker at jeg aldri må glemme den urett og sorg som rammet meg
At jeg aldri må tilgi og alltid leve i frykt for å bli rammet på nytt
Jeg roper min protest ut i natten for å skremme skyggene bort
Vinden stanser suset i trærne og lytter til mitt fortvilte skrik
Så er alt jeg kan høre hjertet som banker og deler opp tiden i små biter
Sakte gjør hjertet bitene større og sinnet mitt får hvile
Skyggene har forlatt meg og vinden hvisker sine ord på nytt
Hjertet banker rolig og forteller det jeg vil vite
At i vindens sus er fortellingen om den veien jeg skal gå
Når jeg blir venn med frykten vil vinden villig dele sin kunnskap
Sakte tømmer den nye dagen et svakt lys inn i skogen
En fuktig morgentåke skjuler den klare stjernehimmelen
En ørn kretser rundt meg og setter seg i usynlige tretopper
Fra alle himmelretninger bekrefter den skrikende min avtale med vinden
En drøm
Jeg drømte den natten som månen var hel
Til doms sto jeg, naken, med angst for min sjel
I rekke stod mange og klaget meg inn
Og dommerens vrede sto klart i mitt sinn
Den første han viste en bok hvor det sto;
Her ser du en taper som lite forsto
av lærdom vi alle må kjenne så godt
Hans tanker er trege, her ser du en dott
Men dommerens øyne de lyste av ild:
Vet du hva som kreves, av hva som skal til?
Fikk han lov å vandre i takt med seg selv?
Lot du han få vokse som kunne så vel
Den andre sto fremme og viste sitt sår:
Her, se hva du gjorde, du lot det gå år
Du skal ikke glemme den sorg jeg har lidt
Mitt sår skal du kjenne, mitt liv skal bli ditt
Men dommeren sa med en mildhet så hag:
La såret ditt heles, la fred rå i dag
Den anger han viste er bot for ditt sår
La ordene mildne, se selv hvor du går
Den tredje han leste en rystende tekst:
Den åker du sådde ga fattigslig vekst
Du kunne gjort mer, ja, vi ropte det høyt
Hva kan du nå kreve, nei, ikke en døyt
Men dommerens grense for tålmod var nådd:
Vet du hvilke kimer han burde ha sådd?
Så du noen gang til at spirer fikk gro?
Når avlingen sviktet, hvor var det du dro?
Og dommeren snudde seg mot meg og sa:
Du laget selv lenker av alt hva de ba
La lyset ditt skinne, kast lenkene bort
All klage vil stilne, det meste er gjort
La lyset ditt skinne så alle kan se
Ditt virke blir vakkert, om mer kan du be
til glede for alle, det liker vi best
La flere lys tennes, la de skinne mest
Til doms sto jeg, naken, med angst for min sjel
I rekke stod mange og klaget meg inn
Og dommerens vrede sto klart i mitt sinn
Den første han viste en bok hvor det sto;
Her ser du en taper som lite forsto
av lærdom vi alle må kjenne så godt
Hans tanker er trege, her ser du en dott
Men dommerens øyne de lyste av ild:
Vet du hva som kreves, av hva som skal til?
Fikk han lov å vandre i takt med seg selv?
Lot du han få vokse som kunne så vel
Den andre sto fremme og viste sitt sår:
Her, se hva du gjorde, du lot det gå år
Du skal ikke glemme den sorg jeg har lidt
Mitt sår skal du kjenne, mitt liv skal bli ditt
Men dommeren sa med en mildhet så hag:
La såret ditt heles, la fred rå i dag
Den anger han viste er bot for ditt sår
La ordene mildne, se selv hvor du går
Den tredje han leste en rystende tekst:
Den åker du sådde ga fattigslig vekst
Du kunne gjort mer, ja, vi ropte det høyt
Hva kan du nå kreve, nei, ikke en døyt
Men dommerens grense for tålmod var nådd:
Vet du hvilke kimer han burde ha sådd?
Så du noen gang til at spirer fikk gro?
Når avlingen sviktet, hvor var det du dro?
Og dommeren snudde seg mot meg og sa:
Du laget selv lenker av alt hva de ba
La lyset ditt skinne, kast lenkene bort
All klage vil stilne, det meste er gjort
La lyset ditt skinne så alle kan se
Ditt virke blir vakkert, om mer kan du be
til glede for alle, det liker vi best
La flere lys tennes, la de skinne mest
Smeden og katta
I si stue sitter smeden
Med sin katt på fang
Han har kvaler
Katta maler
Den ser ei sin svanesang
Pus er gammel ser jo gubben
Plages støtt av sott
Øre mangler
Titt den hangler
Halter ustøtt golvet bort
Smeden tenker, ser på pusen
”Tungt er livet ditt
Om du stunder
Nye lunder
Venter på deg nå om litt”
På en spiker henger hagla
Gubben tar den ned
Mens han lader
Tårer bader
Kinnet på den gamle smed
Måltid for den dømte venter
Klargjort i en skål
Står de sammen
Der på trammen
Katta lokkes mot sitt mål
Fisk er snadder, lokker katta
Selv om den har gikt
Lurt av føa
Ut bak løa
Venter kattas endelikt
Katta nyter siste måltid
Gubbens blikk har slør
Hagla knaller
Katta faller
Gubben kneler, blikket dør
Om et katteliv er fullbragt
Tunet lives til
Gjester høres
Smeden nødes
Til å glemme dødens spill
Nye tanker hefter smeden
Kattas bane glemt
Dager svinner
Katteminner
Er i smedens sinn fortrengt
Før en dag at kattas hale
Stryker gubbens legg
Grøss de iler
Smeden tviler
Om hans sanser har belegg
Det siste øret gjennomhullet
Hagl har skrenset hud
Katta maler
Gubben aner
Sine sansers sammenbrudd
Men glede falmer smedens anger
Katta lir ei nød
Tårer strømmer
Straks han dømmer
Katta til naturlig død
I si stue sitter smeden
Med sin katt på fang
De i glede
Gjør seg rede
Lytter til sin aftensang
Med sin katt på fang
Han har kvaler
Katta maler
Den ser ei sin svanesang
Pus er gammel ser jo gubben
Plages støtt av sott
Øre mangler
Titt den hangler
Halter ustøtt golvet bort
Smeden tenker, ser på pusen
”Tungt er livet ditt
Om du stunder
Nye lunder
Venter på deg nå om litt”
På en spiker henger hagla
Gubben tar den ned
Mens han lader
Tårer bader
Kinnet på den gamle smed
Måltid for den dømte venter
Klargjort i en skål
Står de sammen
Der på trammen
Katta lokkes mot sitt mål
Fisk er snadder, lokker katta
Selv om den har gikt
Lurt av føa
Ut bak løa
Venter kattas endelikt
Katta nyter siste måltid
Gubbens blikk har slør
Hagla knaller
Katta faller
Gubben kneler, blikket dør
Om et katteliv er fullbragt
Tunet lives til
Gjester høres
Smeden nødes
Til å glemme dødens spill
Nye tanker hefter smeden
Kattas bane glemt
Dager svinner
Katteminner
Er i smedens sinn fortrengt
Før en dag at kattas hale
Stryker gubbens legg
Grøss de iler
Smeden tviler
Om hans sanser har belegg
Det siste øret gjennomhullet
Hagl har skrenset hud
Katta maler
Gubben aner
Sine sansers sammenbrudd
Men glede falmer smedens anger
Katta lir ei nød
Tårer strømmer
Straks han dømmer
Katta til naturlig død
I si stue sitter smeden
Med sin katt på fang
De i glede
Gjør seg rede
Lytter til sin aftensang
Det gyldne øyeblikk
Dagens streben fanger sinnet
Og aldri kan vel noen finne
Det liv en finner mening i
På veien mot det som skal bli
Det gode liv det finnes bare
Når sanser brukes for å vare
De ting som skjer i denne stund
Ei roser i din minnelund
Lykken finnes ved å leve
Og ikke trenger du å streve
Glem tanken på en morgendag
Og livets bitre nederlag
Bedre rus det finnes ikke
Enn sansers fangst av øyeblikket
Å føle livets energi
Å vite hva en har å gi
Og aldri kan vel noen finne
Det liv en finner mening i
På veien mot det som skal bli
Det gode liv det finnes bare
Når sanser brukes for å vare
De ting som skjer i denne stund
Ei roser i din minnelund
Lykken finnes ved å leve
Og ikke trenger du å streve
Glem tanken på en morgendag
Og livets bitre nederlag
Bedre rus det finnes ikke
Enn sansers fangst av øyeblikket
Å føle livets energi
Å vite hva en har å gi
Abonner på:
Innlegg (Atom)