ODE TIL LIVET

ODE TIL LIVET (DEN DØR LANGSOMT)

Langsomt dør den som
forblir en slave av sine vaner.
Den som hver dag vandrer i samme spor.
Den som ikke forandrer retning.
Den som ikke tar sjanser eller skifter farge på klærne.
Den som ikke snakker med ukjente.

Den dør langsomt, som unnlater å følge en lidenskap.
Den som sverger til svart framfor hvitt og til pirkete detaljer
fremfor et vell av følelser,
som får øynene til å gløde.
Som forvandler gjesp til smil.
Som får hjerter til å banke, fordi noe har gått galt,
eller av følelsesaffekt.

Langsomt dør den som ikke endevender sitt bord.
Den som er ulykkelig i sitt arbeid.
Den som ikke risikerer.
Den som ikke tør å følge en drøm.
Den som ikke tillater seg selv, minst en gang i livet,
å bryte med all fornuft.

Langsomt dør den som ikke leser.
Den som ikke reiser.
Den som ikke lytter til musikk.
Den som ikke finner nåde i sitt eget dyp.

Den dør langsomt, som ødelegger egenverdet.
Den som ikke tar imot hjelp.
Den som ustanselig klager over egen ulykke eller over det ustoppelige regnet.

Langsomt dør den som forlater en plan før den har begynt.
Den som ikke spør om ting han ikke vet.
Den som ikke svarer når noen spør om noe han vet.

La oss unngå denne langsomme død.
La oss huske at det å være i live
krever en større anstrengelse enn kun å puste.
Bare med en glødende tålmodighet
kan vi finne veien til en glitrende glede…………

Inspirert av Pablo Neruda (til norsk ved Kristin Flood)

Elementene

La din vilje være vindens retning
Den bærer regnet dit det trenges mest
Den former landet, henter kraft fra fjell, sol og hav
Den velger sted for deg når din dag rinner

La din styrke være vannets tålmod
Det samler krefter til det blir en elv
Det maler langsomt, samler i seg jord, sol og vind
Det demper tørsten din når farten truer

La ditt øye speile solens kjærtegn
Den varmer mennesket på livets sti
Den jevner veien, leder gjennom villniss, storm og regn
Den tenner lampen din når mørket kommer

La din føde være jordens visdom
Den vokter frøet gjemt i markens muld
Den holder blomsten, lokket fram av sol, vind og regn
Den vugger deg i søvn når høsten kommer

La ditt virke være sjelens solskinn
Den gjemmer livet ditt i sinnets dyp
Den tegner veien, viser den i vind, sol og regn
Den lar deg se den når ditt øye åpnes