Tålmodighet

Det skjedde i juni 1910 i Sør-Frankrike, der hvor liene strekker seg fra Alpene utover mot dalene i lavlandet. En mann ved navn Elzéard Bouffier vandret rundt i disse liene. Han var 52 år gammel og hadde opplevde mye motgang og mange skuffelser i livet, men ingen så hjærteskjærende som det han nettopp hadde gjennomgått. Han hadde han mistet sin kone og sin eneste sønn i sykdom. I sin sorg og fortvilelse greidde han ikke å ta vare på gården sin, og han mistet den i en tvangsauksjon .

I sin sorg snudde han ryggen til det støvete lavlandet og begynte i vandre rundt i liene. På den tiden var dette landskapet som en ørken, nakent og fargeløst, like grått og trist som Bouffiers sorgfulle sinn.

Ved foten av en steinete bakke kom Bouffier til en gruppe pjuskete eieketrær hvor han satte seg ned for å hvile. Mens han satt der og stirret ned i bakken så han en fordypning hvor en eikenøtt hadde falt ned og begynt å spire. Bouffier så på denne spirende eikenøtten som tilsynelatende bare hadde tiden til å hjelpe seg med å skape nytt liv i den steinete grunnen. Som han undret seg over dette ble han var en hel verden av liv ved sine føtter. Til å begynne med så bakken steinete og og naken ut, men som han så nærmere oppdaget han at bakken ved føttene hans hadde liv. Mose og og små grønne gresstrå grodde der, og i skyggen av en stein hastet maur forbi med svære bører for å bygge videre på tuen sin.

Selv i Bouffiers store sorg fyllte disse små oppdagelsene ham med en ubskrivelig glede. Det var som om noe tinte opp i ham og nøret et håp om at han kunne skape seg en meningsfylt tilværelse, et karrig liv på steingrunn ville også skape mening.

Det var denne gleden som fikk Bouffier til å starte på det arbeidet som ville oppta ham resten av livet. Fra den dagen av plantet Bouffier hundre eikenøtter hver dag. Han gjorde det ved at han vandret omkring til han fant et egnet sted. Han bar på en sju fot lang jernstang så tykk som en finger, og med denne laget han et hull i bakken. Så tok han fram en eikenøtt fra sekken sin, en eikenøtt som han hadde lagt i vann kvelden før. Han dyttet den ned i hullet og jevnet igjen med jord med skotåen. Deretter gikk han videre for å finne et nytt fødested for en eik.

Slik fylte Bouffier sine dager og skapte seg et meningsfylt liv. Han bygde en steinhytte ved foten av en liene og levde livet alene der, langt fra andre menneskers medlidende blikk. Etter å ha fulgt denn rutinen hver eneste dag i tre år, regnet Bouffier ut at han hadde plantet litt over 100 000 eikenøtter. Av disse 100 000 spirte 20 000, og av de 20 000 overlevde halvparten og ble til små eiketrær.

Dette vil kanskje ikke virke så mye ut for deg og meg, bare en av ti eikenøtter ga liv. Men ved å jobbe på denne måten skapte Bouffier en skog med 10 000 eiketrær på tre år. Gradvis forandret landskapet karakter, først med et nesten usynlig skjær av lysegrønt, deretter en kraftigere grønnfarge som senhøstes gikk over i en vakker oransje glød. Mennesker så det på avstand som en blussende ild i høstsolen og undret seg.

Ingen oppdaget at liene forandret seg til å begynne med. Landskapet .var bare spredt bosatt, og hvis noen gikk i skogene i det hele tatt betraktet de det de så som et av naturens mystiske luner. Det var som om skogen plutselig hadde dukket opp fra jorden og gjennom ren viljestyrke hadde trosset den karrige og steinete grunnen. De som gikk gjennom skogen så at røttene til de unge eiketrærne hadde dratt fuktighet opp til overflaten. Små muntre bekker fløt nedover bakkene, bekkeblomster og vannliljer grodde der bekkene rant i rolige partier. Små lekne ørret svømte rundt i skyggefulle kulper, og kvitrende fugler og summende insekter lagde seg hjem i greinene på de frodige trærne. Dyr dukket opp som ved et under, gråspurv og hauk, ugle og ørn, oter, kaniner og rev. På mystisk vis hadde det blitt en skog full av liv der det før hadde vært goldt og tørt.
I resten av sitt liv plantet Bouffier hver dag 100 eikenøtter, vel vitende om at bare en av ti ville gi et nytt tre. Men da han døde 89 år gammel hadde han med sine egne hender plantet 10 milloner eikenøtter som hadde blitt til en eikeskog med en millon trær, et enormt grønt teppe som strakte seg 80 km gjennom bakkelandskapet. Forfatteren Jean Giono som skrev ned Bouffiers historie skrev at Bouffiers var en av Guds store helter.

En amerikansk familiefar fra Pennsylvania leste boken om han som plantet trær. Han ble så inspirert av historien at da han reiste sammen med sine to små døtre til Frankrike en sommer, tok de seg de til å oppsøke Bouffiers eikeskog. De lette opp skogforvaltningens kontor ved foten av luiene der Bouffier vandret omkring. Et lite kontor i den lille bygningen satt en mann i grønn uniform bak et yryddig skrivebord med masse papirer foran seg.

- Unnskyld meg, sa han, har du hørt om forfatteren Jean Giono som skrev en bok om en mann som het Bouffier som plantet eiketrær?

Skogforvalteren nikket og smilte hjertelig mens han ryddet vekk noen papirer. Det gledet ham tydelig å få et lite avbrekk i det kjedelige papirarbeidet.

- Selvfølgelig, alle franske skolebarn må ha lest boken om han. Hvorfor spør du om det?

Amerikaneren smilte, og snudde seg mot sine to døtre.

- Jeg tok med meg døtrene mine hele veien fra Amerika for å vise dem skogen.
Skogforvalterens smil gled over i et skamfullt blikk, han ristet på hodet og vendte ansiktet ned mot papirene igjen.

- Min gode venn, sa han, jeg er lei for at jeg er den som må fortelle deg det, men Bouvier plantet aldri en skog.

- Men hva med boken, sa amerikaneren forundret, Giono skrev jo en bok om han? Boken er utgitt på mange språk og mange mennesker har latt seg insoirere av den?

- Ja, men det var bare en roman, det skjedde aldri i virkeligheten. Forfatteren likte å la folk tro at dette hadde skjedd i virkeligheten og at han hadde møtt denne mannen. Hans datter beskrev det lenge som ”en familiehistorie”. Men noen år før sin død skrev han et brev der han innrømmet at historien var oppdiktet. Hensikten med boken var å få folk til å like trær, eller mer nøyaktig, like å plante trær.

Amerikaneren var sjokkert og fortvilet og snudde seg mot barna sine.

- Unnskyld, unger. Det var visst bare en historie.

Men før ungene fikk anledning til å svare, reiste skogforvalteren seg og gikk mot døren.

- Kom og følg meg. Jeg vil vise dere noe.

De fulgte skogforvalteren ut og han vinket dem inn i jeepen sin. Et øyeblikk senere humpet de avsted langs en støvete landevei oppover I liene. Etter en stund kom de ut på en bakketopp og skogforvalteren stanset bilen. Han vinket dem ut og viste stolt med hånden landskapet som lå foran dem.

- Voila!

Foran dem lå en skog av unge eiketrær med friske, grønne greiner som kneiset i vinden, stolte som unge piker i sine nye kjoler på nasjonaldagen.

- Som dere kanskje skjønner har mange av mine landsmenn lest om Bouffier. Etter at forfatteren Gionnot døde i 1970 begynte mange skoleklasser å komme hit for å lete etter skogen som Bouffier plantet. I skuffelsen over å ikke finne den, begynte alle som kom hit å plante sine egne eiketrær. Og sakte men sikkert, år for år, ett tre av gangen, plantet de Bouffiers eikeskog for alle som har blitt inspirert av Jean Gionos historie.

Amerikaneren snudde seg mot døtrene sine i et stort smil.

- Dette er til og med bedre, sa han til dem, en skog plantet ved hjelp en historie. Tenk at frøene som forfatteren sådde i millioner av menneskers fantasi til slutt ble til en eikeskog. Hvilken kraft det er i en tanke som plantes i menneskenes fantasi, en for en som Bouffiers plantet sine eikenøtter. Hos åtte av ti mennesker etterlater tanken lite eller intet inntrykk. Men hos to av de ti skapes det inspirasjon og glede, og en av de to går ut og planter sitt eget tre!

Historien om Bouffier ble opprinnelig fortalt av Jean Gionot, fransk forfatter fra Provence 1895 - 1970, men denne hsitorien er fritt gjenfortalt etter en tolkning av Robine Moore i boken ”The natural born writer”.