Blir vi mer bevisste?

Jeg sitter på hytta og har min virkelighet helt for meg selv. Ingenting annet enn tankene mine og de velkjente tingene rundt meg i hytta påvirker dette. I tankene mine skaper jeg en virkelighet som er helt unik, ingen annen opplever eller er i stand til å oppleve den virkeligheten. Min virkelighet er skapt av alt jeg har opplevd, av alle tanker jeg har hatt, hva mine foreldre ville at jeg skulle gjøre, hva vennene mine sa, de bøkene jeg har lest, de kvinnene jeg har vært sammen med, alt har satt sitt preg på det som er min virkelighet. I alle år har jeg hatt en klar oppfatning av dette er summen av det jeg er. Det som jeg har opplevd i livet på godt og vondt har gjort med til den jeg er. Jeg har ikke stilt så store spørsmål til om dette er en riktig oppfatning.


I dag vet jeg at dette er en veldig begrenset oppfatning av virkeligheten, den er nok mye mer fantastisk enn som så.

Hva er det som påvirker det som vi oppfatter som virkelighet? Det finnes ikke to mennesker som opplever samme virkelighet. Vi har til enhver tid forskjellig fokus. To mennesker som ser på samme TV-program vil ha forskjellig oppfatninger av hva de ser.

Det betyr jo først og fremst at den virkeligheten vi oppfatter er subjektiv, preget av det livet vi har levd og vårt fokus akkurat nå. Jeg har også prøvd å sette meg inn i hvordan menneskene som levde før oss oppfattet virkeligheten og hvordan måten vi opplever virkeligheten på forandres. På hvilken måte er den virkeligheten jeg opplever forskjellig fra den mine foreldre, eller besteforeldre og oldeforeldre, opplevde da de var på min alder? Min morfar leste veldig mye og var veldig reflektert, og ut fra det han leste hadde han nok et veldig liberalt syn på sine omgivelser. Han kunne sette seg inn i andres situasjon og se en sak fra mange sider. Han kunne leke seg meg nye tanker og diskutere dem med meg som var nesten femti år yngre enn han. På mange måter ble han et forbilde og en inspirator for meg, vis diskuterte bøker, politikk og religion. Men når jeg tenker tilbake på det så var rammen for det vi diskuterte likevel mye mer begrenset enn hva tilsvarende situasjoner jeg har med mine barn i dag.

Mormor var full av omsorg og fulgte godt med i alt som skjedde med barnebarn og oldebarn. Hun hadde alltid et trygt fang å krype opp i, og der kunne det bli småprat om dagens små og store hendelser. Dersom en kom i fanget hennes med tårer rennende nedover kinnet ble de fort tørket bort og oppmerksomheten ble ledet mot livets lyse sider. Jeg tror den virkeligheten mormor og morfar opplevde var vidt forkjellig. De var begge preget av det kjønnsrolle-mønster de vokste opp med. Morfar levde på de impulser han fikk med å lese bøker, og mormor levde livet fra dag til dag opptatt med de nære hendelser, lite påvirket av livet i den store verden.

Min farmor var en streng og uempatisk dame, og hennes virkelighet ble dannet ut fra hva hun opplevde i hverdagen og ved å lese om de kongelige i ukebladene, det var hennes to referansepunkter i livet. Hennes tilværelse var lik fra den ene dagen til den andre, og hun drømte seg bort med å lese om de kongelige, og hun kjente til alle store begivenheter i alle kongehus i Europa. Farfar derimot var levende opptatt av hva som skjedde i bygda og veldig opptatt av lokalhistorie. Når han fortalte om hendelser i bygda gjennom tidene satt jeg med ørene på stilk. Han kunne også kombinere fortiden med dagens virkelighet og ha en oppfatning om de fremskritt som ble gjort på forskjellige områder. Det slår meg at farfar var et langt mer bevisst menneske enn farmor, han hadde en langt større referanseramme for sine tanker og hadde mye større forståelse for det som skjedde rundt ham.

Bortsett fra morfar som levde et annet liv gjennom sine bøker så var nok besteforeldrene mine veldig preget av den oppdragelsen de fikk fra sine foreldre, de overtok deres verdier ganske ukritisk. Det gjaldt nok for religiøse, politiske og moralske verdier, og de stilte få spørsmål om disse verdiene var riktige for dem. Det ble forventet fra deres foreldre at de skulle leve opp til dem, og dersom de ikke gjorde det kunne det få konsekvenser på mange måter. Spesielt var de opptatt av folkesnakk, og dommen fra bygda kunne nok være brutal dersom en gikk en annen vei enn det som var forventet av en.

Alle spørsmål omkring kjærlighet og seksuelle tema var tabu. Ofte når jeg var på besøk hos mormor og morfar satt jeg og leste i bøkene hans. Jeg husker en gang jeg satt og leste i en bok som hadde ganske detaljerte seksuelle beskrivelser, jeg var kanskje tretten-fjorten år. Da så morfar alvorlig på meg og sa at jeg kanskje ikke burde lese bøker som denne. Men så løste ansiktet hans seg opp i et stort smil, han mente vel kanskje at de ikke var så stor skade skjedd likevel.

Tenke bare på jentene som kom i ”uløkka”. Hvilken skam det var å sette et barn til verden dersom det ikke skjedde i de rammene som kirken og samfunnet hadde bestemt? Men var seksualdriften mindre før enn den var nå?

For ganske få år siden fikk jeg greie på at farfar hadde en halvsøster. Oldemor hadde altså en datter før hun ble gift. Men dette var helt ukjent for min far og hans søsken før det dukket opp noen brev som denne datteren hadde skrevet til sin mor. Farfar hadde aldri snakket om sin halvsøster.

Jeg kan ikke huske at mine foreldre noen gang ga uttrykk for kjærlighet til hverandre. Jeg så aldri at de ga hverandre en klem. Første gang jeg så at noen av slektningene viste noen form for kjærlighet for hverandre skjedde da jeg var tenåring, Onkel og tante var på besøk og tante var gravid med en ”attpåklatt”. Det gikk seg en tur og holdt rundt hverandre, jeg syntes det var helt merkelig.

Da morfar døde ga jeg for første gang i livet mormor en klem. Det skjedde da jeg møtte henne i kirken, og jeg så hvor lykkelig hun ble, tårene sprang fram i øynene på henne. Søskenbarnet som kom bak meg ble helt forfjamset, men han følte at han måtte gjøre det samme, noe han sikkert heller hadde aldri gjort før.

Og dette skjedde for bare femten år siden. Kanskje var det ikke så uvant å klemme hverandre i andre familier, men jeg så det i hvert fall veldig sjelden i min oppvekst. Og når det skjedde syntes jeg det ble pinlig. Men for meg har det nå blitt naturlig å gi klem ved mange anledninger, og veldig ofte skaper det en ny form for kontakt. Men jeg måtte lære det, og det var først da jeg ble sammen med Bente at det ble naturlig, for i hennes familie var det helt naturlig.

Hvordan forandre det vår virkelighet at gamle tabuer brytes ned? Det er med på å gi rom for at vi kan skape nye verdier i livene våre. Vi kan leve ut drømmene våre på helt nye måter, tillate oss å vise hva vi føler både av glede og sorg. Min far kunne aldri vise at han var beveget av å se på et TV-program. For meg strømmer tårene stadig vekk når jeg ser at andre beveges, enten det er på TV eller virkeligheten. Jeg kan gråte av noe jeg leser, av en vakker utsikt, av vakker musikk.

Jeg tror mange i vår generasjon er mer liberal, empatisk og hat større forståelse for andres synspunkter enn våre foreldre. Vi har mindre fremmedfrykt, fordommer mot andre raser og mennesker med annet livssyn og andre seksuelle preferanser. Vi har mindre respekt for autoriteter og er mer spørrende til ting vi opplever.

Vi har utviklet adferd som var neste ukjent for våre foreldre. Våre familiebånd er langt svakere, vi skiller oss lett. Vi har stort behov for nye inntrykk og impulser og har lett for å kjede oss. Å holde på med rutineoppgaver over lang tid er det få som er interessert i.

Hvor ofte så vi mennesker over femti år da vi vokste opp som innledet romantiske for hold? I dag er verden full av mennesker på jakt etter nye relasjoner, ny kjærlighet og nytt innhold i livet sitt.

Ut fra min oppfatning av virkeligheten er vi kommet lenger, vår bevissthet om hva vi kan få ut av livet har forandret seg til det bedre. Vi har sprengt oss ut av mange nedarvede rammer for utfoldelse og vi vill bli i stand til å innse at disse rammene bare er illusjoner. Når vi fjerner disse illusjonene vil vå skape oss nye verdier som stemmer mer med hva vi virkelig er.

Hvor vil dette føre oss dersom vi ser 20-30 år fram i tiden, mot slutten av vår levetid? Når vi ser hvilke rammer vi har sprengt oss ut av de siste 25 årene, hvilke rammer kommer vi til å sprenge oss ut av de neste 25 år?

I dag har vi faktisk en økonomisk sikkerhet her i landet som ingen av de tidligere generasjonene kunne drømme om. Vi har kommet til et stadium hvor materielle goder ikke lenger betyr så mye. Veldig mange av de som streber etter materielle verdier er preget av nedarvet usikkerhet og fortsetter å samle på nye ting. Men flere og flere er på jakt etter andre verdier. Noen jakter på ”det gode liv” med meningsfulle samtaler over en middag og et glass rødvin, spennende reiser og kulturelle opplevelser. Andre søker etter meningen med livet og prøver å finne det gjennom åndelig inspirasjon og nyreligiøsitet.

Ofte inspireres vi av mennesker som gjennom et helt liv brenner for en bestemt sak og aldri er i tvil om at de har kommet på riktig plass i livet. De er ofte veldig lite opptatt av materiell velstand for seg selv, men er levende opptatt av å hjelpe andre. Jeg tror at disse menneskene ganske tidlig fant ut av ”det gode liv”, å ha en rolle å fylle og bestemte oppgaver å fullføre.

For meg er ”de gode liv” å leve ut en helt spesiell drøm, en drøm som begynte å vokse i meg for 25 år siden og som stadig kommer tilbake. Drømmen blir stadig mer levende og konkret, og de siste månedene har gitt meg klare indikasjoner på at jeg er på riktig vei.

Jeg er så glad for at jeg har rikelig tid for å virkeliggjøre drømmen, for jeg har innsett at det aldri er for sent å starte på det en alle helst vil gjøre her i livet.