Begravelse i Sulawesi, fire kamerater på tur

I hjørnet av den firkantede begravelsesplassen omkranset av de av midlertidig oppbygde gjestehus kledd med fargerike plastduker står et gammelt toetasjes hus.Det er brunt av elde og er sikkert brukt i utallige begravelser. Avdødes nærmeste pårørende vinker oss bort til huset og inviterer oss opp i andre etasje.  Der har den avdøde allerede ligget i seks-sju måneder mens familen har spart sammen penger for å kunne feire begravelsen i fire dager.

Jan-Aage rister på hodet, han vil ikke være med. "Du må vise respekt", sier jeg, "De viser oss en stor ære, og du tar ikke i mot". Men han fortsetter å riste på hodet, han har ikke mage til dette.

Vi andre blir med og familiens eldste fører an. Etter han blir jeg vinket fram, guiden har tydeligvis fortalt at jeg er en slags leder for vår lille gruppe av blonde og lyshudede turister fra det fjerne landet i nord.

Jeg klatrer opp den smale og bratte trappen etter den gamle mannen, og vi kommer inn i et lite værelse med blåmalte plankevegger og gulv av slitte, uhøvlede planker.Værelset er halvmørkt, lys siver inn gjennom et lite vindu på den ene veggen og over oss har vi et rustent bølgeblikktak. Midt på gulvet ligger rommets mest iøynefallende gjenstand, en nesten to meter lang kokong kledd med rød silke med innvevde mønster med tradisjonelle motiver. Inne i kokongen, som har form som en kjempestor toalettveske, ligger avdøde, for alltid adskilt fra denne verden. Respektfulle hender har  vasket liket og kledd det i den flotteste stas. Det kan vi selvsagt ikke se, for etterpå har kvinnene surret liket med lag på lag med stramt tøy inntil all kroppsform er borte før silketrekket er lagt på.

Jeg grøsser ved tanken på at inne i den røde kokongen ligger de jordiske restene av en liten og mager kvinnekropp som har ligget der veldig lenge. Et lite øyeblikk blir jeg redd for at det vil lukte, hva om jeg får et kvalmeanfall og må løpe ut? Til mine store lettelse stiger bare en lett, søtlig lukt  som fra en litt støvete madrass opp fra kokongen.

Vi står en stund i ring rundt avdøde i respektfull stillhet. Alle familemedlemmene er alle sortkledde, og guiden har instruert oss i hvordan vi skulle kle oss for anledningen, svart t-skjorte med kledelige turistmotiv fra trakten og sarong som vi har litt problemer med å få til å henge rundt livet.

Den gamle mannen river seg løs fra melankolien, peker på fotoapparatene våre og gir tegn til at vi kan fotografere. En av de yngre mennene tar straks initiativ til å ta bilder med våre kameraer slik at vi kan være med på bildet. Mens vi stiller oss opp sammen med de eldste og ser alvorlig inn i kameralinsen, blir et bilde blir trykket inn i hendene mine. Det er et bilde av avdøde, sikkert tatt mot slutten av hennes levetid. Hun har stramt hår, kjemmet til en knute i nakken og er kledd i en hvit bluse. Bildet minner meg om de gamle bildene far har i familiealbumet hjemme. Jeg forstår ikke ikke med det samme at avøde skal være med på bildet. En smule forvirret sender jeg bildet videre, men gestikulerende hender viser meg at jeg skal holde bildet opp mot kameraet.

Stunden er preget av høytid, og jeg får frysninger langs ryggraden av bevegelse. Disse menneskene har invitert oss med for å delta i en av de viktigste seremonien i denne familen. De har gjort alt de kan for at dette skal bli et minneverdi øyeblikk for oss. Helt fra vi kom inn på begravelsesplassen har vi blitt behandlet som høystående gjester og vi har blitt vist en respekt som hjemme i Norge er forbeholdt de kongelige. Først ledet vi en lang prosesjon av gjester inn på plassen, etterfulgt av to menn som bar vår gave, en svinebundet, levende gris hengende i en stokk, velvillig skaffet til veie av vår reiseguide. Inne på plassen ble vi vist inn i det mest sentrale og pyntede gjestehuset dit den nærmeste familien kom høytidelig fram for å hilse på oss. Deretter ble vi servert te, småkaker og sigaretter. Selv Torbjørn som ikke har røkt på ti år måtte hoste seg igjennom den tilbudte sigaretten laget av nellikspiker.

Nå ligger den avdøde  foran oss på den siste stasjonen på sin vei mot sitt siste hvilested mens mannen som har overtatt kameraene knipser i vei. Jeg tenker på hvilken rolle denne kvinnen kan ha spillt i denne lille landsbyen, langt inne i fjellende i Sulawesi og hvilket ettermæle hun vil få.

Flere steinhoggere har arbeidet i månedsvis med å hogge ut en hule for kokongen med avdøde i en kjempsvær lavastein som for millioner av år siden ble slynget ut av en nærliggende vulkan. Steinen ligger midt ute på en rismark i nærheten av landsbyen. Hundrevis av av disse de store, svarte steinene ligger strødd utover rismarkene, og i hver eneste av dem er det hugget ut huler for å begrave landsbyenes mest betydningsfulle mennesker. Men før avdøde skal føres dit skal flere feite og blanke bøfler avlives i et blodig drama ute på plassen. Skarpe kniver skal skjære over struper og blod skal sprute mens gjestene skal gispe av opphisselse. Det lille dramaet da vår medbragte gris ble avlivet på samme måte bak gjestehuset vårt blir et beskjedent blodbad i forhold.

Etter at fotograferinegn er ferdig tar den gamle mannen oss i begge hendene og takker for at vi kom og vi blir invitert til å spise av kjøttet fra vår medbragte gave. Alle snakker opphisset i munnen på hverandre mens vi klatrer ned den bratte trappen og ut på plassen. Der blir vi innvitert inn i gjestehuset til familiens rikeste som har kommet den lange veien fra Saravak der han arbeider i et oljeselskap. Der spiser vi svinekjøtt kokt i blod i fra et bambusrør som har ligget i glørne fra et bål som ble tent da grisen ble slaktet. Vi spiser med fingrene og utenfor det lille gjerdet som markerer fronten på huset står storøyde unger og kikker på oss mens de gumler svære munnfuller med sukkertøy.

Er ateisme et troverdig alternativ til religion?

Rundt år 1700 og fram mot år 1800 begynte det å gro fram en ny tenkemåte i Europa som senere førte med seg flere revolusjoner og et helt nytt syn på religion og politikk. Tidsepoken, som gjerne kalles for opplysningstiden, bragte med seg en større tro på menneskets evner og nye humanistiske idealer som betraktet verden i et mer rasjonelt, teknisk og vitenskapelig perspektiv.

På attenhundretallet grodde ateismen fram ved at mange filosofer begynte å stille spørsmål om man ut fra de tekniske nyvinninger som ble gjort i samtiden kunne forestille seg Gud som beskrevet i Bibelen. Store nye oppdagelser innen for vitenskap og nye metoder for forskning bragte fram en ny måte å tenke på som krevde pålitelighet og forutsigbarhet i vitenskapelig observasjon. Mange filosofer overførte denne måten å tenke på til filosofi omkring religion. De fleste teistiske religioner beskriver en eller flere guder som har skapt verden og fremdeles er universets hersker(e). Med nye oppdagelser innenfor astronomi, biologi og geologi svekkes religionenes skapelsesberetninger ut fra ny vitenskapelig metodisk tenkning.

Antropologer ser på religion som en sosial konstruksjon som ble skapt for å forklare ”det uforklarlige”, og at religion gjenspeiler de observasjoner som ble gjort på den tiden religionen ble skapt. På attenhundretallet ble det gitt alternativet forklaringer på mange fenomener som religioner hadde laget guddommelige forklaringer på. Kanskje skjedde det aller største gjennombruddet i utvikling av forklaringsmodeller ved Charles Darwin og evolusjonslæren.

Ut fra et filosofisk perspektiv gir ateistene teologene bevisbyrden for at det finnes en guddom, dette er faktisk den bærende kraften i ateismen. De troende må kunne rettferdiggjøre sitt syn gjennom vitenskapelige betraktningsmodeller.

Det er blitt gjort mange forsøk på å bevise en tilstedeværende guddom, et er det ontologiske gudsbevis som forenklet består av to premisser og en konklusjon:

- Premiss: Gud er et fullkomment vesen.

- Premiss: Å være fullkommen innebærer å eksistere.

- Konklusjon: Gud eksisterer.

Filosofen er i dag relativt enige om, ut fra dagens tankemodeller, at det er umulig å bevise en guddom, og dette er hovedtesen som ateistene støtter seg på.

Det mest brukte argumentet til ateistene er at det eksisterer ondskap i verden som en god og allmektig gud ville ha fjernet, dermed eksisterer det ingen god og allmektig gud.

Et annet argument som brukes er at Gud som vesen beskrevet i bibelen har egenskaper som langt fra er fullkomne, for eksempel den hevnende og straffende Gud som pålegger tilbedelse. Ideen om at Jesus tok på seg og sonet all verdens synder ved å dø på korset fungerer ikke sammen med dagens samfunnsmodeller. Gjennom de siste par generasjoner er det utviklet samfunnsmodeller som klart er strid med Bibelens ideer om synd og straff. I dag ses det ikke på som god lærdom å bruke pisken for å få folk til å arbeide. I organisasjonstenkningen blir det mer og mer vanlig å gjøre lederen ansvarlig for at en bedrift har et skapende miljø der de ansatte trives. Denne tenkningen overføres til religiøse verdier, og folk forlater kristendommen rett og slett fordi de forkaster en foreldet måte å organisere verden på som finnes blant de kristne og deres tolkning av Bibelen.

Det kan synes som de fleste mennesker i den vestlige verden har forlatt religionen som forklaringsmodell og ser på den materialismen som et klart alternativ. Man er dermed, bevisst eller ubevisst, tilhenger av ateismen.

Likevel opplever vi som mennesker fenomener som vi ikke er i stand til å forklare ut fra et materialistisk perspektiv, og ønske om et liv etter døden som de fleste religioner gir forhåpninger om er sterkt til stede i mange menneskers liv. Mange oppfatter vitenskapelig tilnærming til disse fenomenene som svært mangelfulle.

Nye kunnskaper innenfor fysikk, spesielt Einsteins relativitetsteori og kvantefysikken, har gitt grunn til å tro at den måten vi iakttar verden på er sterkt begrensende. Man har oppdaget at de strenge reglene for objektivitet og bevisføring som forskere anvender faktisk forhindrer dem i å forklare enkelte fenomener som kan belyse hvorfor og hvordan vi lever og oppfatter tilværelsen.

Vi har til alle tider latt oss fascinere av såkalte overnaturlige fenomener, og at boka om Snåsamannen er en av de mest leste i Norge dette året er vel i denne sammenhengen neppe tilfeldig. Gjennom de siste par tiårene har alternative metoder for helbredelse hatt sterk framvekst. Ateistene har i mange år samlet seg omkring humanetiske ideer, faktisk på en slik måte at det for mange har blitt en ny religion. Andre har vendt seg mot såkallte new-age-bevegelser for å finne nytt innhold til sine religiøse tanker.

Men interessen for å utforske nye ideer som har utspring i skjæringspunktet mellom mystikk fra Østens religioner og nye kunnskaper fra fysikken er i sterk framgang. Blant de kristne synes det også som om nye ideer holder på å slå rot, og de konkurrerer med newage-bevegelsen om å klemme Snåsamannen til sitt bryst. De konservative kristne har gang på gang endret sitt verdisyn for ikke å tape fullstendig i livssynsdebatten. I løpet av de siste 50 årene har vi fått kvinnelige prester, og kirken synes å tape kampen mot de homofile, snart vil det være en liturgi for homofile par som gifter seg i kirken. Er de noen som husker helvetes-prekenene til Hallesby fra femtitallet? I dag er de kristne lite villige til å snakke om helvete, synet på synd er sterkt forandret, den dømmende og straffende Gud har gått av moten også i kirken.

Kan vi trekke noen annen konklusjon fra dette enn at det er hva mennesker til en hver tid er opptatt av og ønsker forklaring på bestemmer vårt livssyn?

Ateismen hadde sin storhetstid da et samfunn med mange tekniske nyvinninger og strenge vitenskapelige forklaringer på alle naturfenomener utviklet seg. I dag er vi langt mer opptatt av menneskets iboende muligheter enn å forklare naturfenomener. Vi har faktisk bruk for det for å redde verden fra resultatet av en teknisk utvikling som har bragt verden inn i en klimakrise som truer med å ødelegge jorden vi bor på.

Ateismen som livssyn er faktisk på vei ut, rett og slett fordi den ikke tilbyr mennesker i dag god nok forklaring på de tanker vi har om livet og døden og fenomener som vi opplever i hverdagen. Heller ikke kan den tilby løsninger på de utfordringer vi har som art. Vår bevissthet utvider seg stadig i takt med at samfunnet utvikler seg. Kunnskap om andre kulturer spres i dag lett gjennom Internett og vi suger stadig til oss nye ideer som gir oss nye forklaringer på hvem vi er og hva vi skal bli. Darwins evolusjonslære kan derfor også overføres til å beskrive hvordan vår bevissthet og syn på livet utvikler seg.