Kan vi tro på Bibelen?

Kan vi tro på det som står i Bibelen?


For at man bedre skal kunne ha noen oppfatning om hvorvidt vi skal kunne tro på Bibelen, vil det være nyttig å søke tilbake og studere hvordan religion og spesielt kristendommen oppsto.

Før verden fikk skriftspråk som gjorde det mulig å dokumentere nøyaktig for ettertiden (skriftspråk oppsto hos babylonerne og egypterne ca 3000 f.Kr. og hos kineserne og grekerne ca 1500 f-Kr.), vet vi fra arkeologiske funn gjennom bilder på gjenstander at man hadde former for gudsdyrkelse. I Europa og Middelshavsområdet ser man av funnene at kvinnene spilte en langt større rolle i samfunnet, gudeskikkelsene var kvinnelige og fruktbarhet og alt som ble gitt av jorden var viktig. Kalken, begeret som gir næring til liv og forandring var hovedsymbolet, mens slangen var et symbol på visdom. Menneskene levde i en form for kollektiv bevissthet der alle fikk dele jordens goder, men ingen kunne klare seg utenfor stammen på egen hånd. Livet var fullt av farer man ikke forsto, ubevisste krefter styrte og jeg-et som en handlende kraft eksisterte ikke. Rituelle menneskeofringer for å tilfredsstille gudinnenes behov for blod var vanlig.

Fra omkring 4300 f.Kr. begynte indoeuropeerne å strømme inn over Europa fra Asia. De kom til hest, var tallmessig overlegne og hadde en krigskultur. Deres språk var makt og deres guder var menn og krigsguden dominerte. Kvinnenes sosiale rettigheter forsvant og rundt byene begynte man å bygge forsvarsverker. Mannens sverd ble det nye symbolet for guder og mennesker. Gud ble til en mann. Striden mellom den gamle matriarkalske og den nye patriarkalske guddommen er beskrevet i det gamle testamentet.

Det som også var en vesentlig forandring i denne tiden var at jeg-bevisstheten begynte å vokse fram. Menneskene begynte å ane sine egne krefter og sin evne til å forandre og underlegge seg sine omgivelser. Men for å styre denne nye bevisstheten trengte man regler, ellers ville samfunnet gå i oppløsning. Man trengte regler for å unngå tilfeldige selvtekt som tyveri, drap og seksuelle overgrep. Det var i denne tiden at Moseloven med de ti bud oppstod. Det man også ser er at det ikke er noen forskjell på verdslige og religiøse lover. Lovene er gitt av guddommen og samfunnsstrukturen består av et makthierarki med mennesker på de laveste nivåer som så er underlagt et makthierarki av guder.

Gjennom denne fasen er menneskets bevissthet blitt forandret fra en kollektiv bevissthet til en sterkere jeg-bevissthet. Men ettersom det fremste gudesymbolet er sverdet, blir alle samfunns-endringer nå tvunget fram av menn med makt. De som ikke har makt skal vise underdanighet og innrette seg på sin plass i hierarkiet. De sterke får derfor et slags monopol på å utøve jeg-bevisstheten. Behovet for å kunne utøve denne makten på en effektiv måte fører også til at makthaverne begynner å rydde opp i gudstroen og innfører en gud som alle skal forholde seg til. Denne gamle troen blir nå til avgudsdyrkelse som makthaverne slår hardt ned på.

Gjennom Jesus oppsto en helt ny måte å se guddommen på. Jesus forkastet sverdet som det fremste gudesymbolet og gjeninnførte kalken fra den matriarkalske gudekulturen. Han tok avstand fra dominans og undertrykkelse og helbredet syke med bønn. Jesus var ikke alene i sin samtid, det fantes andre helbredere og forkynnere og alle ble akseptert som en del av jødedommen. Jesus var heller ikke motstander av jødedommen, selv om han hadde sine disputter med fariseerne. Det som førte til hans død var frykten for at han gjennom å kalle seg konge skulle ha ambisjoner om verdslig makt. Mange av hans tilhengere så ham da også i rollen som en ny Moses eller Josva og leder for et nytt Israel.

Med Jesus og hans likesinnede startet på en måte en ny form av bevissthetsutvidelse. Han og hans tilhengere vendte seg innover for å utforske det som de betraktet som guddommelige krefter i seg selv og forkastet fysisk makt som middel for samfunnsbygging. At han kan ha vært inspirert av Buddha som levde 700 år tidligere er ikke utenkelig. Vi vet egentlig veldig lite om Jesus. Han framstilte seg selv som et helt vanlig menneske med evner som alle kunne oppnå. Ingen av hans samtidige har beskrevet ham (om vi ser bort fra Judas-evangeliet som angivelig var en del av Dødehavs-rullene som ble funnet på 1960-tallet). Alle evangelier var skrevet fra muntlige overleveringer av mennesker som aldri hadde møtt Jesus.

Om det ikke hadde vært for en romersk keiser som het Konstantin ville kanskje kristendommen bare ha vært bare et komma i verdens religionshistorie. Konstantin legaliserte kristendommen i Romerriket i år 313. Han var nok en person som var mer opptatt av sverdet enn kalken som gudesymbol. Romerriket ble vanskeligere og vanskeligere å holde sammen, og mesteparten av stridighetene var omkring religion. Han mente at dersom han innført en statsreligion og tvang alle til å underkaste seg denne, så ville mye av de lokale opprørene mot den romerske makten forsvinne.

I år 325 lot Konstantin innkalle til kirkemøtet i Nikea. Tidligere hadde de kristne kun hatt et kirkemøte og det var allerede i år 89 i Jerusalem. Etter dette hadde det oppstått mange retninger innenfor kristendommen og det var stridigheter mellom retningene. Konstantin brukte kirken som sitt redskap politisk, påtvang den sin keiserlige ideologi og berøvet den uavhengigheten som kjennetegnet oldkirken. På kirkemøtet i Nikea var det to hovedretninger. Den ene var ledet av Arios som mente at Jesus nok var blant det fremste av Guds skaperverk, men at han ikke var Gud. Athanasios var keiserens våpendrager og hevdet at Gud skapte jorden av intet og at Jesus var hans likeverdige utsending, altså den inkarnerte Gud.

Nå var det nok slik at veldig mange så muligheter i at kristendommen skulle bli statsreligion. Dermed kunne keiseren diktere en god del betingelser som passet politisk. Det medførte da også at alle så nær som Arios og en til stemte for Athanasios’ tekst til trosbekjennelsen som den brukes i kirken den dag i dag. Samtidig ble en del evangelier som ikke passet inn i det politiske opplegget også slettet. Kristendommen var nå konseptualisert for å passe inn i den maktpolitikk som var nødvendig for å holde Romerriket sammen.

Spørsmålet er så, skal vi tro at kirkemøtet i Nikea var inspirert av Gud slik mange kristne mener? Eller var det som kom ut av møtet ren politisk manøver fra Konstantin som ønsket bedre kontroll over massene? Etter min oppfatning var Konstantin en smart maktpolitiker som gjennom å blande sammen politikk og religion kontrollerte massene.

Hva som skjedde senere ligger egentlig som en følge av det som skjedde i Nikea. Kristendommen ble gjennom samarbeid mellom verdslige ledere (stort sett diktatorer) og kirke i så og si alle europeiske land tvangsinnført og brukt til å holde massene på plass med makt.

Først med innføring av demokrati begynte kirkens makt å slippe taket. Blanding av politikk og religion er ikke lenger bærekraftig, folk vil selv gjøre seg opp en mening om liv og død, og gjennom blanding av mange trosretninger finner menneskene fram det beste for seg selv. Dermed ser vi at menneskenes forhold til gudsbegrepet utvikler seg gjennom evolusjon på samme måte som Darwin fant ut at naturen utviklet seg.