En reise i mitt indre.

I lengre tid har jeg tenkt på å prøve regresjon for å se om jeg er i stand til å erindre tidligere liv. Kona mi har allerede gjort en vellykket reise slik hun beskriver det, og min nysgjerrighet ble sterkt pirret av dette. Etter et helgekurs med regresjonsspesialist og tidligere psykolog Rune Amundsen bestemmer jeg meg for å gjøre et forøk. Jeg tar kontakt med Karina på Lavendel Klinikk og får tid allerede dagen etter.

Det kommer litt brått, men jeg bestemmer for å være så åpen jeg kan og ta det som måtte komme. Karina nevner at jeg kanskje vil føle noe i løpet av natten, men det gjør jeg ikke. Hun sier at det er mulig underbevisstheten vil begynne å skyve problemstillinger fram i lyset i drømmene mine eller på annen måte.

Dagen etter ringer jeg på hos Karina som har sitt behandlingsrom oppe på kvisten i boligen sin. Hun tar meg med opp trappene og viser meg inn i et lite rom med en et skrivebord, en lenestol og en divan. Vi prater sammen litt først og jeg kjenner at det ikke er vanskelig å slapper sammen med Karina. Hun har en veldig beroligende måte å være på og tilliten til henne øker. I alder kunne jeg vel vært faren hennes, men her er det kunnskap og erfaring på et veldig spesielt område som teller, ikke alder. Jeg har ikke noe spesielt jeg vil utforske, men i samtalen kommer vi likevel fram til at åpenhet er et tema som jeg har lyst til utforske.

Jeg legger meg ned på divanen, får et teppe over meg og et svart tørkle over øynene. I bakgrunnen spilles rolig, behagelig og suggerende musikk. Hun ber meg forestille meg en bred trapp med ti trinn. I bunnen av trappen er en stor sal og på andre siden en lang korridor med dører på begge sider. Jeg ser det med en gang, hallen har store vinduer mot et landskap med lave, grønne åser. Trappen er av marmor, bred med solide håndrekker på begge sider. På den andre siden strekker korridoren seg mot et vindu der solen skinner inn. Jeg får for meg at korridoren burde vært lenger, men jeg greier ikke å få fram mer dybde i den.

Karina ber meg gå ned trappen, trinn for trinn. Jeg ser ned på føttene mine og ser at jeg har hvite mokkasiner, det har jeg aldri hatt. Mens Karina leder meg ned trappen blir kroppen min tyngre og tyngre og en deilig avslappet følelse glir inn i kroppen min, varmer tærne og fingertuppene begynner å krible lett. Selv om jeg er veldig avslappet føler jeg meg veldig skjerpet, alle lyder virker veldige klare og skarpe og jeg kjenner de beveger seg gjennom kroppen min som bølger.

Jeg blir bedt om å gå bort til en dør som tiltrekker meg og åpne den. Døren er grå med blå karmer og håndtaket er av messing. Jeg åpner døren forsiktig, men på den andre siden er det bare en ullen blå-grønn tåke. Jeg blir litt skuffet med det samme, men bestemmer meg for å vente til noe skjer. Etter en stund glir tåken delvis bort og jeg får korte glimt av bygninger, og jeg har en gate eller åpen plass foran meg. Jeg ser nedover meg selv. Jeg har fremdeles hvite mokkasiner på meg, blå dongerybukser og en smårutete flanellskjorte, jeg ser meg selv som en ung mann på rundt tjue, blondt, kort hår med bølger i.

Jeg kommenterer hele tiden det jeg ser og merker at jeg begynner å kommenterer følelser og fornemmelser ukritisk, det første som faller meg inn og det begynner å danne et mønster. Jeg begynner også å oppfatte at det jeg sier som innfall lager scenene for det jeg ser videre. Syn, hørsel, følelse og fornemmelse arbeider sammen og former en skjør virkelighet. Det jeg ser det ser jeg som om jeg tenker på det, på samme måte hører jeg som om jeg tenker på en lyd.

Hvordan tenker du på et bilde? Når jeg tenker på et bilde opplever jeg bildet stykkevis og delt og enten som helhet eller som detaljer. Jeg kan se det jeg gjenkjenner i et ansikt, men jeg kan ikke se detaljer i det samme ansiktet. Får å se detaljer må jeg se på nesen, munnen eller øret. Kan du tenke på en lyd? Lyden framstår mer reell enn et syn. Kan du tenke på en følelse? Jeg tror ikke det i denne sammenhengen. Følelsen kommer av det du ser eller hører, eller kanskje er det mer. Kan det tenkes at en bestemt scene har en innbygd følelse som jeg husker?

Jeg ser glimtvis mer og mer av gaten og ser en trikk komme, den svinger til høyre foran meg og stopper. Egentlig ser jeg bare et bilde av trikken, så tenker jeg hvordan den beveger seg. Trikken ser gammel ut, den har bare en vogn og noe som ser ut som brune paneler utvendig. Jeg greier ikke å se noen mennesker i trikken.

Jeg går om bord og ser at det bare er noen få mennesker der. En dame reiser seg og kommer i mot meg. Hun har en kyse på hode på hode, hun er i sekstiårene med grålig hår med korketrekkere i. Hun ser på meg, men jeg kan ikke dra kjensel på henne. Jeg kan se trekkene i ansiktet hennes helt tydelig, mens så glir hun bort.

Jeg går ut igjen og beveger meg i den retningen trikken kom i fra og kommer ut på en bakke. Egentlig så går jeg ikke, jeg bare beveger meg. Gaten går rett nedover bakken og det er toetasjes hus på begge sider. Trikkeskinnene løper i mot meg midt i gaten. For hver tverrgate er det et lite platå. Langt der nede ser jeg byen som i en tåke og lenger borte fornemmer jeg sjø og båter.

Jeg begynner å gå nedover bakken og legger spesielt merke til et brunmalt hus med grønne vinduskarmer og vindskier. Jeg går videre nedover og ser plutselig gråsvart røyk velte fram i bunnen av bakken. Jeg begynner å løpe nedover og ser også at andre løper i samme retning. Jeg snubler i den bratte bakken og faller, men kommer meg opp på bena igjen og løper videre. Etter en stund svinger jeg inn i en sidegate, men der er det ingenting å se. Jeg går tilbake og ser oppover bakken igjen. Plutselig ser jeg at det brune huset med grønne karmer jeg så tidligere har begynt å brenne!

Jeg snur meg nedover igjen, og jeg fornemmer at luften er full av røyk og støv. Nederst i bakken er det mange hus som brenner. Jeg løper videre nedover og faller igjen. Ved siden av meg faller et hus sammen og nede i byen et stykke unna ser jeg en høy bygning velte overende. Jeg fornemmer sirener og gjentatte eksplosjoner.

Et eller annet farer over meg og trykker meg mot bakken, men jeg reiser meg igjen. Men gjør jeg det? Jeg kan se kroppen min som fremdeles ligger der og jeg ser eller fornemmer blod. Sakte fjerner jeg meg bakover fra kroppen som ligger der urørlig og plutselig begynner jeg å stige oppover. Jeg svever opp fra gaten og over hustakene, og snart kan jeg bare fornemme byen langt der nede.

Snart kan jeg ikke se byen i det hele tatt lenger. Jeg kan ikke fornemme noen ting rundt meg annet enn en tåke som jeg svever rundt i samtidig som jeg fylles og omsluttes av et dypt velvære. Jeg svever rolig rundt og lar kroppen min, som ikke er kropp, bade i dette som jeg ikke kan se eller føle, men som likevel er helt virkelig og nært.

Karina ber meg gå tilbake, se hvor jeg vokste opp i denne byen. ”Jeg er ikke herfra”, sier jeg og vet det bestemt. I det samme dukker silhuetten av en prærieskonnert opp foran meg. Rundt fornemmer jeg grønne enger, kyr og hester og noen mennesker dukker fram. En liten gutt løper rundt og leker, det er meg, tre-fire år gammel. En mann med en underlig hatt med stor, rund pull kommer til syne, han bærer på et gevær. Jeg løper lykkelig omkring og vet at jeg elsker denne mannen med den underlige hatten, mannen er min far. Det er en kvinne der, min mor, men jeg fornemmer henne bare i bakgrunnen.

Jeg fortsetter og ser denne samme mannen stå på en høyde og ser utover grønne, fruktbare lier må små flekker av irrgrønne løvtrær rundt omkring. I det fjerne kan jeg skimte en blå stripe av hav. Mannen er svært lykkelig, han er kommet fram. I disse grønne liene skal han leve sammen med den lille familien sin, dyrke den fruktbare jorden og høste av dens overflod.

Vi er inne i et tømmerhus. Huset er nylig bygd, fra det ferske tømmeret kan jeg fornemme duften av bark. Huset har bare et rom. I den enden er det et ildsted og i motsatte ende er køyer bygd fast på veggen. Midt i rommet er det et grovhøvlet bord med benker rundt og på bordet er det mat. Far sitter der og spikker på et eller annet, fremdeles med den rare hatten sin på hodet. Mor pusler med et eller annet i bakgrunnen som en utydelig skygge. Det lille rommet er fylt av glede og kjærlighet og far er mitt store ideal. Han trer hele tiden tydelig fram, mens mor bare kan anes der hun pusler med sitt i bakgrunnen.

Jeg føler tiden går, men jeg er fortsatte på samme sted. Plutselig løper en liten pike rundt i rommet, ut og inn av døren. Hun har små fletter i det lyse håret og under kjolen som går til under knærne har hun svarte strømper. Det er varmt og deilig og hun er glad og lykkelig.

Jeg er blitt større nå og hjelper faren min med arbeidet ute på markene. Vi har to hester som drar plogen og harven. Fremdeles føler jeg den dype kjærligheten til alt dette og omsorgen fra denne lykkelige mannen med sin rare hatt.

Vi er i en liten skolestue, også den laget av tømmer. Vi er flere der, hvor mange kan jeg ikke fornemme. Det er et stort kart på veggen, foran står far der i den rare hatten sin, han er også skolelærer.

Tiden går, jeg vil ut i verden. Jeg befinner meg i en vogn og ved siden av meg sitter en gutt med blå og hvitrutet flanellskjorte, han har stritt, rødt hår. Det er en skyssvogn med flere mennesker med. Skyssen er på vei til byen.

Plutselig er jeg i byen og vandrer rundt i gatene ved havnen. Vi kaien ligger båter og over gaten fra kaien er det store pakkhus. Jeg er på jakt etter arbeid, men ennå har jeg ikke lyktes i det forehavendet. Mens jeg venter ser jeg meg rundt i byen, på havnen i gatene rundt, overalt er det folk i travel aktivitet. Jeg tar trikken opp de lange bakkene opp til åsen for å beundre utsikten.

På ny gjenopplever jeg min egen død i de bratte bakkene i San Fransisco. På ny stiger jeg opp i velværet, men nå ber Karina meg å gå til et spesielt sted. Jeg fornemmer et gyldent punkt som vokser seg større og større. Men jeg vil ikke dit, jeg kjenner motstanden vokse i meg, er jeg redd?. ”Be familien din komme”, sier Karina ”De vil hjelpe deg.” De er der i det samme øyeblikket, mor, lillesøster og far, fremdeles med den rare hatten på. Sammen fortsetter vi til et sted jeg ikke kan fatte og jeg føler en voldsom kjærlighet som omslutter alt..

Sakte leder Karina meg opp fra reisen min. Jeg føler meg glad og lett. Jeg har opplevd en familie som levde i stor harmoni og kjærlighet. Selv om livet var kort var det et rikt liv, og hva lærte jeg i dette livet? Det er noe jeg må tenke på, det er ikke opplagt med det samme.

Var dette mitt siste liv før mitt nåværende? Karina foreteller meg at det ikke er sannsynlig. Faktisk sier hun at vi kan ha flere parallelle liv og at jeg kan ha hatt flere liv etter dette. Parallelle liv er en fremmed tanke. Kan man møte seg selv i døra når man har parallelle liv? Hva gjør det min følelse av å være et unikt individ? Hvordan kan jeg være flere mennesker samtidig og hvordan gir det seg utslag i det livet jeg lever nå? Betyr det at jeg kan komme til steder jeg har vært i det parallelle livet og kjenne meg igjen? Kan jeg samarbeide med den andre versjonen av meg selv? Er det noen jeg kjenner som er denne andre versjonen?

Jeg må innrømme at for meg selv at dette er like sannsynlig som noen annet, om jeg tror på det eller fornekter det. Men det er faktisk mer spennende å tro på mulighetene enn å fornekte dem.

Fra Wikipedia henter jeg dette:

San Francisco-skjelvet i 1906 var et kraftig jordskjelv i San Francisco, California som fant sted tidlig om morgenen onsdag 18. april 1906. Etter jordskjelvet ødela påfølgende branner mesteparten av byen, også det av bygninger som hadde overlevd skjelvet. Dette jordskjelvet er kanskje historiens mest berømte og omtalte skjelv, ved siden av jordskjelvet i Lisboa 1755, som la Lisboa i Portugal totalt i ruiner.
Jordskjelvet i 1906 er antagelig blitt såpass mye omtalt fordi det var den første store naturkatastrofen som ble dokumentert med fotografier samtidig som interessen for geologi og seismologi begynte å blomstre for fullt. Det offisielle antallet døde var 700, men man regner i dag med at det korekte tallet er nærmere 3 000, de fleste i det sentrale San Fransisco, 198 ble innrapportert annensteds fra. Av en befolkning på 400 000 ble 225 000 hjemløse.

Du kan spørre om denne opplevelsen er skapt i min fantasi, godt hjulpet av en ”troende” regresjonsveileder? Jeg ser den bare i glimt, men kontinuiteten lar meg fylle inn tomrommene og la det bli en historie. Det jeg ikke ser fornemmer jeg og prøver å beskrive følelser med ord. Er disse korte glimtene autentiske? Ville de, dersom jeg hadde sett dem en annen dag i en annen sammenheng ha blitt til en helt annen historie? Fyller jeg ut historien fordi jeg kjenner jordskjelvet i 1906 og fordi jeg har sett bakkene med trikken utallige ganger på film?

San Fransisco har alltid fascinert meg, spesielt de bratte bakkene med den spesielle trikken. Jeg har tenkt at jeg ville aldri kunne bo i denne byen som når som helst kan bli ødelagt av et nytt jordskjelv. Jeg har lest mange av John Steinbeck sine bøker med handling som foregår i de grønne liene jeg opplevde og jeg har følt meg hjemme i disse bøkene.

Kanskje vil jeg få fornemmelser når jeg kommer dit? Eller vil jeg få de fornemmelsene fordi jeg har skrevet denne historien?