Stå i ringen og se ut
Det ukjente utenfor er forlokkende
Stå utenfor ringen og se inn
Tryggheten innenfor er uoppnåelig

Stå i ringen, stå utenfor
La det ukjente være oppnåelig
La tryggheten være et valg
La usikkerheten bli trygghet

Tryggheten som søkes i det usikre
Er det eneste som ikke forsvinner
Leken inne i ringen
Vil bare være et minne

Livet kaller

Drømmen er kallet
Vissheten er billetten
Stillheten er veien
Følelsene er retningen
Motgang er bruer som må bygges
Kjærligheten er kjøretøyet
Gaver du gir er din belønning

Reisen starter i dette øyeblikk,
alltid

Drømmen har kraft og skjønnhet som
Minnet om din mors ansikt
Smaken av markjordbær
Lukten av nystekt brød
Fuglesang en vårmorgen
Sommerregn mot naken hud
Smilet i din elskedes ansikt

Levende og klar,
alltid

Drømmen er sann fordi
Mor tørker tårene fra ditt ansikt
Du finner ditt jordbærsted
Brødet settes ovnen
En ny vår kommer
Lummer sommervarme gir torden
Din elskede ser deg

Og du vet det,
alltid

I ditt indre finnes
Din mors kjærlighet når hun er borte
Smaken av eksotiske frukter
Duften av blomster i vakre hager
Sanger som rører alles hjerter
Varme vinder som kjæler din hud
Din elskede på sin plass i solen

Når du søker stillheten,
alltid

Følsene din fanger
Din mors trøst når du sørger
Inspirasjonen i et glass vin med venner
Lukten av røyk før ilden bryter ut
Ordene som ikke uttales
Varmen i en hånd du holder
Et ønske i din elskedes øyne

Når du er oppmerksom,
alltid

Motgang du overvinner er
Sorgen da mor ble borte
Smaken av en seier du stjal
Lukten av forfall i et vennskap
Ord som skulle vært usagt
Smerten i et hjerte du knuste
Din elskede som vendte seg bort

Når du tilgir deg selv,
alltid

Du reiser best når du
Er hos mor i hennes siste stund
Gleder deg over lukten fra barnet på fanget
Smaker hjertelig på vennskap du tilbys
Lytter til et fortvilet rop
Stryker en gråtende over håret
Ser veien din elskede vil gå

Uten betingelser,
alltid

Din belønning finnes i
Minnet om gode stunder med mor
Duften av en rose du gir til en fremmed
Latteren rundt måltidet du lager for gode venner
Gleden i barnets ansikt over din sang
Kattens maling når du stryker den
Vakre ord du hvisker til din elskede

En gave til deg selv,
alltid

Begravelse i Sulawesi, fire kamerater på tur

I hjørnet av den firkantede begravelsesplassen omkranset av de av midlertidig oppbygde gjestehus kledd med fargerike plastduker står et gammelt toetasjes hus.Det er brunt av elde og er sikkert brukt i utallige begravelser. Avdødes nærmeste pårørende vinker oss bort til huset og inviterer oss opp i andre etasje.  Der har den avdøde allerede ligget i seks-sju måneder mens familen har spart sammen penger for å kunne feire begravelsen i fire dager.

Jan-Aage rister på hodet, han vil ikke være med. "Du må vise respekt", sier jeg, "De viser oss en stor ære, og du tar ikke i mot". Men han fortsetter å riste på hodet, han har ikke mage til dette.

Vi andre blir med og familiens eldste fører an. Etter han blir jeg vinket fram, guiden har tydeligvis fortalt at jeg er en slags leder for vår lille gruppe av blonde og lyshudede turister fra det fjerne landet i nord.

Jeg klatrer opp den smale og bratte trappen etter den gamle mannen, og vi kommer inn i et lite værelse med blåmalte plankevegger og gulv av slitte, uhøvlede planker.Værelset er halvmørkt, lys siver inn gjennom et lite vindu på den ene veggen og over oss har vi et rustent bølgeblikktak. Midt på gulvet ligger rommets mest iøynefallende gjenstand, en nesten to meter lang kokong kledd med rød silke med innvevde mønster med tradisjonelle motiver. Inne i kokongen, som har form som en kjempestor toalettveske, ligger avdøde, for alltid adskilt fra denne verden. Respektfulle hender har  vasket liket og kledd det i den flotteste stas. Det kan vi selvsagt ikke se, for etterpå har kvinnene surret liket med lag på lag med stramt tøy inntil all kroppsform er borte før silketrekket er lagt på.

Jeg grøsser ved tanken på at inne i den røde kokongen ligger de jordiske restene av en liten og mager kvinnekropp som har ligget der veldig lenge. Et lite øyeblikk blir jeg redd for at det vil lukte, hva om jeg får et kvalmeanfall og må løpe ut? Til mine store lettelse stiger bare en lett, søtlig lukt  som fra en litt støvete madrass opp fra kokongen.

Vi står en stund i ring rundt avdøde i respektfull stillhet. Alle familemedlemmene er alle sortkledde, og guiden har instruert oss i hvordan vi skulle kle oss for anledningen, svart t-skjorte med kledelige turistmotiv fra trakten og sarong som vi har litt problemer med å få til å henge rundt livet.

Den gamle mannen river seg løs fra melankolien, peker på fotoapparatene våre og gir tegn til at vi kan fotografere. En av de yngre mennene tar straks initiativ til å ta bilder med våre kameraer slik at vi kan være med på bildet. Mens vi stiller oss opp sammen med de eldste og ser alvorlig inn i kameralinsen, blir et bilde blir trykket inn i hendene mine. Det er et bilde av avdøde, sikkert tatt mot slutten av hennes levetid. Hun har stramt hår, kjemmet til en knute i nakken og er kledd i en hvit bluse. Bildet minner meg om de gamle bildene far har i familiealbumet hjemme. Jeg forstår ikke ikke med det samme at avøde skal være med på bildet. En smule forvirret sender jeg bildet videre, men gestikulerende hender viser meg at jeg skal holde bildet opp mot kameraet.

Stunden er preget av høytid, og jeg får frysninger langs ryggraden av bevegelse. Disse menneskene har invitert oss med for å delta i en av de viktigste seremonien i denne familen. De har gjort alt de kan for at dette skal bli et minneverdi øyeblikk for oss. Helt fra vi kom inn på begravelsesplassen har vi blitt behandlet som høystående gjester og vi har blitt vist en respekt som hjemme i Norge er forbeholdt de kongelige. Først ledet vi en lang prosesjon av gjester inn på plassen, etterfulgt av to menn som bar vår gave, en svinebundet, levende gris hengende i en stokk, velvillig skaffet til veie av vår reiseguide. Inne på plassen ble vi vist inn i det mest sentrale og pyntede gjestehuset dit den nærmeste familien kom høytidelig fram for å hilse på oss. Deretter ble vi servert te, småkaker og sigaretter. Selv Torbjørn som ikke har røkt på ti år måtte hoste seg igjennom den tilbudte sigaretten laget av nellikspiker.

Nå ligger den avdøde  foran oss på den siste stasjonen på sin vei mot sitt siste hvilested mens mannen som har overtatt kameraene knipser i vei. Jeg tenker på hvilken rolle denne kvinnen kan ha spillt i denne lille landsbyen, langt inne i fjellende i Sulawesi og hvilket ettermæle hun vil få.

Flere steinhoggere har arbeidet i månedsvis med å hogge ut en hule for kokongen med avdøde i en kjempsvær lavastein som for millioner av år siden ble slynget ut av en nærliggende vulkan. Steinen ligger midt ute på en rismark i nærheten av landsbyen. Hundrevis av av disse de store, svarte steinene ligger strødd utover rismarkene, og i hver eneste av dem er det hugget ut huler for å begrave landsbyenes mest betydningsfulle mennesker. Men før avdøde skal føres dit skal flere feite og blanke bøfler avlives i et blodig drama ute på plassen. Skarpe kniver skal skjære over struper og blod skal sprute mens gjestene skal gispe av opphisselse. Det lille dramaet da vår medbragte gris ble avlivet på samme måte bak gjestehuset vårt blir et beskjedent blodbad i forhold.

Etter at fotograferinegn er ferdig tar den gamle mannen oss i begge hendene og takker for at vi kom og vi blir invitert til å spise av kjøttet fra vår medbragte gave. Alle snakker opphisset i munnen på hverandre mens vi klatrer ned den bratte trappen og ut på plassen. Der blir vi innvitert inn i gjestehuset til familiens rikeste som har kommet den lange veien fra Saravak der han arbeider i et oljeselskap. Der spiser vi svinekjøtt kokt i blod i fra et bambusrør som har ligget i glørne fra et bål som ble tent da grisen ble slaktet. Vi spiser med fingrene og utenfor det lille gjerdet som markerer fronten på huset står storøyde unger og kikker på oss mens de gumler svære munnfuller med sukkertøy.

Er ateisme et troverdig alternativ til religion?

Rundt år 1700 og fram mot år 1800 begynte det å gro fram en ny tenkemåte i Europa som senere førte med seg flere revolusjoner og et helt nytt syn på religion og politikk. Tidsepoken, som gjerne kalles for opplysningstiden, bragte med seg en større tro på menneskets evner og nye humanistiske idealer som betraktet verden i et mer rasjonelt, teknisk og vitenskapelig perspektiv.

På attenhundretallet grodde ateismen fram ved at mange filosofer begynte å stille spørsmål om man ut fra de tekniske nyvinninger som ble gjort i samtiden kunne forestille seg Gud som beskrevet i Bibelen. Store nye oppdagelser innen for vitenskap og nye metoder for forskning bragte fram en ny måte å tenke på som krevde pålitelighet og forutsigbarhet i vitenskapelig observasjon. Mange filosofer overførte denne måten å tenke på til filosofi omkring religion. De fleste teistiske religioner beskriver en eller flere guder som har skapt verden og fremdeles er universets hersker(e). Med nye oppdagelser innenfor astronomi, biologi og geologi svekkes religionenes skapelsesberetninger ut fra ny vitenskapelig metodisk tenkning.

Antropologer ser på religion som en sosial konstruksjon som ble skapt for å forklare ”det uforklarlige”, og at religion gjenspeiler de observasjoner som ble gjort på den tiden religionen ble skapt. På attenhundretallet ble det gitt alternativet forklaringer på mange fenomener som religioner hadde laget guddommelige forklaringer på. Kanskje skjedde det aller største gjennombruddet i utvikling av forklaringsmodeller ved Charles Darwin og evolusjonslæren.

Ut fra et filosofisk perspektiv gir ateistene teologene bevisbyrden for at det finnes en guddom, dette er faktisk den bærende kraften i ateismen. De troende må kunne rettferdiggjøre sitt syn gjennom vitenskapelige betraktningsmodeller.

Det er blitt gjort mange forsøk på å bevise en tilstedeværende guddom, et er det ontologiske gudsbevis som forenklet består av to premisser og en konklusjon:

- Premiss: Gud er et fullkomment vesen.

- Premiss: Å være fullkommen innebærer å eksistere.

- Konklusjon: Gud eksisterer.

Filosofen er i dag relativt enige om, ut fra dagens tankemodeller, at det er umulig å bevise en guddom, og dette er hovedtesen som ateistene støtter seg på.

Det mest brukte argumentet til ateistene er at det eksisterer ondskap i verden som en god og allmektig gud ville ha fjernet, dermed eksisterer det ingen god og allmektig gud.

Et annet argument som brukes er at Gud som vesen beskrevet i bibelen har egenskaper som langt fra er fullkomne, for eksempel den hevnende og straffende Gud som pålegger tilbedelse. Ideen om at Jesus tok på seg og sonet all verdens synder ved å dø på korset fungerer ikke sammen med dagens samfunnsmodeller. Gjennom de siste par generasjoner er det utviklet samfunnsmodeller som klart er strid med Bibelens ideer om synd og straff. I dag ses det ikke på som god lærdom å bruke pisken for å få folk til å arbeide. I organisasjonstenkningen blir det mer og mer vanlig å gjøre lederen ansvarlig for at en bedrift har et skapende miljø der de ansatte trives. Denne tenkningen overføres til religiøse verdier, og folk forlater kristendommen rett og slett fordi de forkaster en foreldet måte å organisere verden på som finnes blant de kristne og deres tolkning av Bibelen.

Det kan synes som de fleste mennesker i den vestlige verden har forlatt religionen som forklaringsmodell og ser på den materialismen som et klart alternativ. Man er dermed, bevisst eller ubevisst, tilhenger av ateismen.

Likevel opplever vi som mennesker fenomener som vi ikke er i stand til å forklare ut fra et materialistisk perspektiv, og ønske om et liv etter døden som de fleste religioner gir forhåpninger om er sterkt til stede i mange menneskers liv. Mange oppfatter vitenskapelig tilnærming til disse fenomenene som svært mangelfulle.

Nye kunnskaper innenfor fysikk, spesielt Einsteins relativitetsteori og kvantefysikken, har gitt grunn til å tro at den måten vi iakttar verden på er sterkt begrensende. Man har oppdaget at de strenge reglene for objektivitet og bevisføring som forskere anvender faktisk forhindrer dem i å forklare enkelte fenomener som kan belyse hvorfor og hvordan vi lever og oppfatter tilværelsen.

Vi har til alle tider latt oss fascinere av såkalte overnaturlige fenomener, og at boka om Snåsamannen er en av de mest leste i Norge dette året er vel i denne sammenhengen neppe tilfeldig. Gjennom de siste par tiårene har alternative metoder for helbredelse hatt sterk framvekst. Ateistene har i mange år samlet seg omkring humanetiske ideer, faktisk på en slik måte at det for mange har blitt en ny religion. Andre har vendt seg mot såkallte new-age-bevegelser for å finne nytt innhold til sine religiøse tanker.

Men interessen for å utforske nye ideer som har utspring i skjæringspunktet mellom mystikk fra Østens religioner og nye kunnskaper fra fysikken er i sterk framgang. Blant de kristne synes det også som om nye ideer holder på å slå rot, og de konkurrerer med newage-bevegelsen om å klemme Snåsamannen til sitt bryst. De konservative kristne har gang på gang endret sitt verdisyn for ikke å tape fullstendig i livssynsdebatten. I løpet av de siste 50 årene har vi fått kvinnelige prester, og kirken synes å tape kampen mot de homofile, snart vil det være en liturgi for homofile par som gifter seg i kirken. Er de noen som husker helvetes-prekenene til Hallesby fra femtitallet? I dag er de kristne lite villige til å snakke om helvete, synet på synd er sterkt forandret, den dømmende og straffende Gud har gått av moten også i kirken.

Kan vi trekke noen annen konklusjon fra dette enn at det er hva mennesker til en hver tid er opptatt av og ønsker forklaring på bestemmer vårt livssyn?

Ateismen hadde sin storhetstid da et samfunn med mange tekniske nyvinninger og strenge vitenskapelige forklaringer på alle naturfenomener utviklet seg. I dag er vi langt mer opptatt av menneskets iboende muligheter enn å forklare naturfenomener. Vi har faktisk bruk for det for å redde verden fra resultatet av en teknisk utvikling som har bragt verden inn i en klimakrise som truer med å ødelegge jorden vi bor på.

Ateismen som livssyn er faktisk på vei ut, rett og slett fordi den ikke tilbyr mennesker i dag god nok forklaring på de tanker vi har om livet og døden og fenomener som vi opplever i hverdagen. Heller ikke kan den tilby løsninger på de utfordringer vi har som art. Vår bevissthet utvider seg stadig i takt med at samfunnet utvikler seg. Kunnskap om andre kulturer spres i dag lett gjennom Internett og vi suger stadig til oss nye ideer som gir oss nye forklaringer på hvem vi er og hva vi skal bli. Darwins evolusjonslære kan derfor også overføres til å beskrive hvordan vår bevissthet og syn på livet utvikler seg.

Kan vi tro på Bibelen?

Kan vi tro på det som står i Bibelen?


For at man bedre skal kunne ha noen oppfatning om hvorvidt vi skal kunne tro på Bibelen, vil det være nyttig å søke tilbake og studere hvordan religion og spesielt kristendommen oppsto.

Før verden fikk skriftspråk som gjorde det mulig å dokumentere nøyaktig for ettertiden (skriftspråk oppsto hos babylonerne og egypterne ca 3000 f.Kr. og hos kineserne og grekerne ca 1500 f-Kr.), vet vi fra arkeologiske funn gjennom bilder på gjenstander at man hadde former for gudsdyrkelse. I Europa og Middelshavsområdet ser man av funnene at kvinnene spilte en langt større rolle i samfunnet, gudeskikkelsene var kvinnelige og fruktbarhet og alt som ble gitt av jorden var viktig. Kalken, begeret som gir næring til liv og forandring var hovedsymbolet, mens slangen var et symbol på visdom. Menneskene levde i en form for kollektiv bevissthet der alle fikk dele jordens goder, men ingen kunne klare seg utenfor stammen på egen hånd. Livet var fullt av farer man ikke forsto, ubevisste krefter styrte og jeg-et som en handlende kraft eksisterte ikke. Rituelle menneskeofringer for å tilfredsstille gudinnenes behov for blod var vanlig.

Fra omkring 4300 f.Kr. begynte indoeuropeerne å strømme inn over Europa fra Asia. De kom til hest, var tallmessig overlegne og hadde en krigskultur. Deres språk var makt og deres guder var menn og krigsguden dominerte. Kvinnenes sosiale rettigheter forsvant og rundt byene begynte man å bygge forsvarsverker. Mannens sverd ble det nye symbolet for guder og mennesker. Gud ble til en mann. Striden mellom den gamle matriarkalske og den nye patriarkalske guddommen er beskrevet i det gamle testamentet.

Det som også var en vesentlig forandring i denne tiden var at jeg-bevisstheten begynte å vokse fram. Menneskene begynte å ane sine egne krefter og sin evne til å forandre og underlegge seg sine omgivelser. Men for å styre denne nye bevisstheten trengte man regler, ellers ville samfunnet gå i oppløsning. Man trengte regler for å unngå tilfeldige selvtekt som tyveri, drap og seksuelle overgrep. Det var i denne tiden at Moseloven med de ti bud oppstod. Det man også ser er at det ikke er noen forskjell på verdslige og religiøse lover. Lovene er gitt av guddommen og samfunnsstrukturen består av et makthierarki med mennesker på de laveste nivåer som så er underlagt et makthierarki av guder.

Gjennom denne fasen er menneskets bevissthet blitt forandret fra en kollektiv bevissthet til en sterkere jeg-bevissthet. Men ettersom det fremste gudesymbolet er sverdet, blir alle samfunns-endringer nå tvunget fram av menn med makt. De som ikke har makt skal vise underdanighet og innrette seg på sin plass i hierarkiet. De sterke får derfor et slags monopol på å utøve jeg-bevisstheten. Behovet for å kunne utøve denne makten på en effektiv måte fører også til at makthaverne begynner å rydde opp i gudstroen og innfører en gud som alle skal forholde seg til. Denne gamle troen blir nå til avgudsdyrkelse som makthaverne slår hardt ned på.

Gjennom Jesus oppsto en helt ny måte å se guddommen på. Jesus forkastet sverdet som det fremste gudesymbolet og gjeninnførte kalken fra den matriarkalske gudekulturen. Han tok avstand fra dominans og undertrykkelse og helbredet syke med bønn. Jesus var ikke alene i sin samtid, det fantes andre helbredere og forkynnere og alle ble akseptert som en del av jødedommen. Jesus var heller ikke motstander av jødedommen, selv om han hadde sine disputter med fariseerne. Det som førte til hans død var frykten for at han gjennom å kalle seg konge skulle ha ambisjoner om verdslig makt. Mange av hans tilhengere så ham da også i rollen som en ny Moses eller Josva og leder for et nytt Israel.

Med Jesus og hans likesinnede startet på en måte en ny form av bevissthetsutvidelse. Han og hans tilhengere vendte seg innover for å utforske det som de betraktet som guddommelige krefter i seg selv og forkastet fysisk makt som middel for samfunnsbygging. At han kan ha vært inspirert av Buddha som levde 700 år tidligere er ikke utenkelig. Vi vet egentlig veldig lite om Jesus. Han framstilte seg selv som et helt vanlig menneske med evner som alle kunne oppnå. Ingen av hans samtidige har beskrevet ham (om vi ser bort fra Judas-evangeliet som angivelig var en del av Dødehavs-rullene som ble funnet på 1960-tallet). Alle evangelier var skrevet fra muntlige overleveringer av mennesker som aldri hadde møtt Jesus.

Om det ikke hadde vært for en romersk keiser som het Konstantin ville kanskje kristendommen bare ha vært bare et komma i verdens religionshistorie. Konstantin legaliserte kristendommen i Romerriket i år 313. Han var nok en person som var mer opptatt av sverdet enn kalken som gudesymbol. Romerriket ble vanskeligere og vanskeligere å holde sammen, og mesteparten av stridighetene var omkring religion. Han mente at dersom han innført en statsreligion og tvang alle til å underkaste seg denne, så ville mye av de lokale opprørene mot den romerske makten forsvinne.

I år 325 lot Konstantin innkalle til kirkemøtet i Nikea. Tidligere hadde de kristne kun hatt et kirkemøte og det var allerede i år 89 i Jerusalem. Etter dette hadde det oppstått mange retninger innenfor kristendommen og det var stridigheter mellom retningene. Konstantin brukte kirken som sitt redskap politisk, påtvang den sin keiserlige ideologi og berøvet den uavhengigheten som kjennetegnet oldkirken. På kirkemøtet i Nikea var det to hovedretninger. Den ene var ledet av Arios som mente at Jesus nok var blant det fremste av Guds skaperverk, men at han ikke var Gud. Athanasios var keiserens våpendrager og hevdet at Gud skapte jorden av intet og at Jesus var hans likeverdige utsending, altså den inkarnerte Gud.

Nå var det nok slik at veldig mange så muligheter i at kristendommen skulle bli statsreligion. Dermed kunne keiseren diktere en god del betingelser som passet politisk. Det medførte da også at alle så nær som Arios og en til stemte for Athanasios’ tekst til trosbekjennelsen som den brukes i kirken den dag i dag. Samtidig ble en del evangelier som ikke passet inn i det politiske opplegget også slettet. Kristendommen var nå konseptualisert for å passe inn i den maktpolitikk som var nødvendig for å holde Romerriket sammen.

Spørsmålet er så, skal vi tro at kirkemøtet i Nikea var inspirert av Gud slik mange kristne mener? Eller var det som kom ut av møtet ren politisk manøver fra Konstantin som ønsket bedre kontroll over massene? Etter min oppfatning var Konstantin en smart maktpolitiker som gjennom å blande sammen politikk og religion kontrollerte massene.

Hva som skjedde senere ligger egentlig som en følge av det som skjedde i Nikea. Kristendommen ble gjennom samarbeid mellom verdslige ledere (stort sett diktatorer) og kirke i så og si alle europeiske land tvangsinnført og brukt til å holde massene på plass med makt.

Først med innføring av demokrati begynte kirkens makt å slippe taket. Blanding av politikk og religion er ikke lenger bærekraftig, folk vil selv gjøre seg opp en mening om liv og død, og gjennom blanding av mange trosretninger finner menneskene fram det beste for seg selv. Dermed ser vi at menneskenes forhold til gudsbegrepet utvikler seg gjennom evolusjon på samme måte som Darwin fant ut at naturen utviklet seg.

En reise i mitt indre.

I lengre tid har jeg tenkt på å prøve regresjon for å se om jeg er i stand til å erindre tidligere liv. Kona mi har allerede gjort en vellykket reise slik hun beskriver det, og min nysgjerrighet ble sterkt pirret av dette. Etter et helgekurs med regresjonsspesialist og tidligere psykolog Rune Amundsen bestemmer jeg meg for å gjøre et forøk. Jeg tar kontakt med Karina på Lavendel Klinikk og får tid allerede dagen etter.

Det kommer litt brått, men jeg bestemmer for å være så åpen jeg kan og ta det som måtte komme. Karina nevner at jeg kanskje vil føle noe i løpet av natten, men det gjør jeg ikke. Hun sier at det er mulig underbevisstheten vil begynne å skyve problemstillinger fram i lyset i drømmene mine eller på annen måte.

Dagen etter ringer jeg på hos Karina som har sitt behandlingsrom oppe på kvisten i boligen sin. Hun tar meg med opp trappene og viser meg inn i et lite rom med en et skrivebord, en lenestol og en divan. Vi prater sammen litt først og jeg kjenner at det ikke er vanskelig å slapper sammen med Karina. Hun har en veldig beroligende måte å være på og tilliten til henne øker. I alder kunne jeg vel vært faren hennes, men her er det kunnskap og erfaring på et veldig spesielt område som teller, ikke alder. Jeg har ikke noe spesielt jeg vil utforske, men i samtalen kommer vi likevel fram til at åpenhet er et tema som jeg har lyst til utforske.

Jeg legger meg ned på divanen, får et teppe over meg og et svart tørkle over øynene. I bakgrunnen spilles rolig, behagelig og suggerende musikk. Hun ber meg forestille meg en bred trapp med ti trinn. I bunnen av trappen er en stor sal og på andre siden en lang korridor med dører på begge sider. Jeg ser det med en gang, hallen har store vinduer mot et landskap med lave, grønne åser. Trappen er av marmor, bred med solide håndrekker på begge sider. På den andre siden strekker korridoren seg mot et vindu der solen skinner inn. Jeg får for meg at korridoren burde vært lenger, men jeg greier ikke å få fram mer dybde i den.

Karina ber meg gå ned trappen, trinn for trinn. Jeg ser ned på føttene mine og ser at jeg har hvite mokkasiner, det har jeg aldri hatt. Mens Karina leder meg ned trappen blir kroppen min tyngre og tyngre og en deilig avslappet følelse glir inn i kroppen min, varmer tærne og fingertuppene begynner å krible lett. Selv om jeg er veldig avslappet føler jeg meg veldig skjerpet, alle lyder virker veldige klare og skarpe og jeg kjenner de beveger seg gjennom kroppen min som bølger.

Jeg blir bedt om å gå bort til en dør som tiltrekker meg og åpne den. Døren er grå med blå karmer og håndtaket er av messing. Jeg åpner døren forsiktig, men på den andre siden er det bare en ullen blå-grønn tåke. Jeg blir litt skuffet med det samme, men bestemmer meg for å vente til noe skjer. Etter en stund glir tåken delvis bort og jeg får korte glimt av bygninger, og jeg har en gate eller åpen plass foran meg. Jeg ser nedover meg selv. Jeg har fremdeles hvite mokkasiner på meg, blå dongerybukser og en smårutete flanellskjorte, jeg ser meg selv som en ung mann på rundt tjue, blondt, kort hår med bølger i.

Jeg kommenterer hele tiden det jeg ser og merker at jeg begynner å kommenterer følelser og fornemmelser ukritisk, det første som faller meg inn og det begynner å danne et mønster. Jeg begynner også å oppfatte at det jeg sier som innfall lager scenene for det jeg ser videre. Syn, hørsel, følelse og fornemmelse arbeider sammen og former en skjør virkelighet. Det jeg ser det ser jeg som om jeg tenker på det, på samme måte hører jeg som om jeg tenker på en lyd.

Hvordan tenker du på et bilde? Når jeg tenker på et bilde opplever jeg bildet stykkevis og delt og enten som helhet eller som detaljer. Jeg kan se det jeg gjenkjenner i et ansikt, men jeg kan ikke se detaljer i det samme ansiktet. Får å se detaljer må jeg se på nesen, munnen eller øret. Kan du tenke på en lyd? Lyden framstår mer reell enn et syn. Kan du tenke på en følelse? Jeg tror ikke det i denne sammenhengen. Følelsen kommer av det du ser eller hører, eller kanskje er det mer. Kan det tenkes at en bestemt scene har en innbygd følelse som jeg husker?

Jeg ser glimtvis mer og mer av gaten og ser en trikk komme, den svinger til høyre foran meg og stopper. Egentlig ser jeg bare et bilde av trikken, så tenker jeg hvordan den beveger seg. Trikken ser gammel ut, den har bare en vogn og noe som ser ut som brune paneler utvendig. Jeg greier ikke å se noen mennesker i trikken.

Jeg går om bord og ser at det bare er noen få mennesker der. En dame reiser seg og kommer i mot meg. Hun har en kyse på hode på hode, hun er i sekstiårene med grålig hår med korketrekkere i. Hun ser på meg, men jeg kan ikke dra kjensel på henne. Jeg kan se trekkene i ansiktet hennes helt tydelig, mens så glir hun bort.

Jeg går ut igjen og beveger meg i den retningen trikken kom i fra og kommer ut på en bakke. Egentlig så går jeg ikke, jeg bare beveger meg. Gaten går rett nedover bakken og det er toetasjes hus på begge sider. Trikkeskinnene løper i mot meg midt i gaten. For hver tverrgate er det et lite platå. Langt der nede ser jeg byen som i en tåke og lenger borte fornemmer jeg sjø og båter.

Jeg begynner å gå nedover bakken og legger spesielt merke til et brunmalt hus med grønne vinduskarmer og vindskier. Jeg går videre nedover og ser plutselig gråsvart røyk velte fram i bunnen av bakken. Jeg begynner å løpe nedover og ser også at andre løper i samme retning. Jeg snubler i den bratte bakken og faller, men kommer meg opp på bena igjen og løper videre. Etter en stund svinger jeg inn i en sidegate, men der er det ingenting å se. Jeg går tilbake og ser oppover bakken igjen. Plutselig ser jeg at det brune huset med grønne karmer jeg så tidligere har begynt å brenne!

Jeg snur meg nedover igjen, og jeg fornemmer at luften er full av røyk og støv. Nederst i bakken er det mange hus som brenner. Jeg løper videre nedover og faller igjen. Ved siden av meg faller et hus sammen og nede i byen et stykke unna ser jeg en høy bygning velte overende. Jeg fornemmer sirener og gjentatte eksplosjoner.

Et eller annet farer over meg og trykker meg mot bakken, men jeg reiser meg igjen. Men gjør jeg det? Jeg kan se kroppen min som fremdeles ligger der og jeg ser eller fornemmer blod. Sakte fjerner jeg meg bakover fra kroppen som ligger der urørlig og plutselig begynner jeg å stige oppover. Jeg svever opp fra gaten og over hustakene, og snart kan jeg bare fornemme byen langt der nede.

Snart kan jeg ikke se byen i det hele tatt lenger. Jeg kan ikke fornemme noen ting rundt meg annet enn en tåke som jeg svever rundt i samtidig som jeg fylles og omsluttes av et dypt velvære. Jeg svever rolig rundt og lar kroppen min, som ikke er kropp, bade i dette som jeg ikke kan se eller føle, men som likevel er helt virkelig og nært.

Karina ber meg gå tilbake, se hvor jeg vokste opp i denne byen. ”Jeg er ikke herfra”, sier jeg og vet det bestemt. I det samme dukker silhuetten av en prærieskonnert opp foran meg. Rundt fornemmer jeg grønne enger, kyr og hester og noen mennesker dukker fram. En liten gutt løper rundt og leker, det er meg, tre-fire år gammel. En mann med en underlig hatt med stor, rund pull kommer til syne, han bærer på et gevær. Jeg løper lykkelig omkring og vet at jeg elsker denne mannen med den underlige hatten, mannen er min far. Det er en kvinne der, min mor, men jeg fornemmer henne bare i bakgrunnen.

Jeg fortsetter og ser denne samme mannen stå på en høyde og ser utover grønne, fruktbare lier må små flekker av irrgrønne løvtrær rundt omkring. I det fjerne kan jeg skimte en blå stripe av hav. Mannen er svært lykkelig, han er kommet fram. I disse grønne liene skal han leve sammen med den lille familien sin, dyrke den fruktbare jorden og høste av dens overflod.

Vi er inne i et tømmerhus. Huset er nylig bygd, fra det ferske tømmeret kan jeg fornemme duften av bark. Huset har bare et rom. I den enden er det et ildsted og i motsatte ende er køyer bygd fast på veggen. Midt i rommet er det et grovhøvlet bord med benker rundt og på bordet er det mat. Far sitter der og spikker på et eller annet, fremdeles med den rare hatten sin på hodet. Mor pusler med et eller annet i bakgrunnen som en utydelig skygge. Det lille rommet er fylt av glede og kjærlighet og far er mitt store ideal. Han trer hele tiden tydelig fram, mens mor bare kan anes der hun pusler med sitt i bakgrunnen.

Jeg føler tiden går, men jeg er fortsatte på samme sted. Plutselig løper en liten pike rundt i rommet, ut og inn av døren. Hun har små fletter i det lyse håret og under kjolen som går til under knærne har hun svarte strømper. Det er varmt og deilig og hun er glad og lykkelig.

Jeg er blitt større nå og hjelper faren min med arbeidet ute på markene. Vi har to hester som drar plogen og harven. Fremdeles føler jeg den dype kjærligheten til alt dette og omsorgen fra denne lykkelige mannen med sin rare hatt.

Vi er i en liten skolestue, også den laget av tømmer. Vi er flere der, hvor mange kan jeg ikke fornemme. Det er et stort kart på veggen, foran står far der i den rare hatten sin, han er også skolelærer.

Tiden går, jeg vil ut i verden. Jeg befinner meg i en vogn og ved siden av meg sitter en gutt med blå og hvitrutet flanellskjorte, han har stritt, rødt hår. Det er en skyssvogn med flere mennesker med. Skyssen er på vei til byen.

Plutselig er jeg i byen og vandrer rundt i gatene ved havnen. Vi kaien ligger båter og over gaten fra kaien er det store pakkhus. Jeg er på jakt etter arbeid, men ennå har jeg ikke lyktes i det forehavendet. Mens jeg venter ser jeg meg rundt i byen, på havnen i gatene rundt, overalt er det folk i travel aktivitet. Jeg tar trikken opp de lange bakkene opp til åsen for å beundre utsikten.

På ny gjenopplever jeg min egen død i de bratte bakkene i San Fransisco. På ny stiger jeg opp i velværet, men nå ber Karina meg å gå til et spesielt sted. Jeg fornemmer et gyldent punkt som vokser seg større og større. Men jeg vil ikke dit, jeg kjenner motstanden vokse i meg, er jeg redd?. ”Be familien din komme”, sier Karina ”De vil hjelpe deg.” De er der i det samme øyeblikket, mor, lillesøster og far, fremdeles med den rare hatten på. Sammen fortsetter vi til et sted jeg ikke kan fatte og jeg føler en voldsom kjærlighet som omslutter alt..

Sakte leder Karina meg opp fra reisen min. Jeg føler meg glad og lett. Jeg har opplevd en familie som levde i stor harmoni og kjærlighet. Selv om livet var kort var det et rikt liv, og hva lærte jeg i dette livet? Det er noe jeg må tenke på, det er ikke opplagt med det samme.

Var dette mitt siste liv før mitt nåværende? Karina foreteller meg at det ikke er sannsynlig. Faktisk sier hun at vi kan ha flere parallelle liv og at jeg kan ha hatt flere liv etter dette. Parallelle liv er en fremmed tanke. Kan man møte seg selv i døra når man har parallelle liv? Hva gjør det min følelse av å være et unikt individ? Hvordan kan jeg være flere mennesker samtidig og hvordan gir det seg utslag i det livet jeg lever nå? Betyr det at jeg kan komme til steder jeg har vært i det parallelle livet og kjenne meg igjen? Kan jeg samarbeide med den andre versjonen av meg selv? Er det noen jeg kjenner som er denne andre versjonen?

Jeg må innrømme at for meg selv at dette er like sannsynlig som noen annet, om jeg tror på det eller fornekter det. Men det er faktisk mer spennende å tro på mulighetene enn å fornekte dem.

Fra Wikipedia henter jeg dette:

San Francisco-skjelvet i 1906 var et kraftig jordskjelv i San Francisco, California som fant sted tidlig om morgenen onsdag 18. april 1906. Etter jordskjelvet ødela påfølgende branner mesteparten av byen, også det av bygninger som hadde overlevd skjelvet. Dette jordskjelvet er kanskje historiens mest berømte og omtalte skjelv, ved siden av jordskjelvet i Lisboa 1755, som la Lisboa i Portugal totalt i ruiner.
Jordskjelvet i 1906 er antagelig blitt såpass mye omtalt fordi det var den første store naturkatastrofen som ble dokumentert med fotografier samtidig som interessen for geologi og seismologi begynte å blomstre for fullt. Det offisielle antallet døde var 700, men man regner i dag med at det korekte tallet er nærmere 3 000, de fleste i det sentrale San Fransisco, 198 ble innrapportert annensteds fra. Av en befolkning på 400 000 ble 225 000 hjemløse.

Du kan spørre om denne opplevelsen er skapt i min fantasi, godt hjulpet av en ”troende” regresjonsveileder? Jeg ser den bare i glimt, men kontinuiteten lar meg fylle inn tomrommene og la det bli en historie. Det jeg ikke ser fornemmer jeg og prøver å beskrive følelser med ord. Er disse korte glimtene autentiske? Ville de, dersom jeg hadde sett dem en annen dag i en annen sammenheng ha blitt til en helt annen historie? Fyller jeg ut historien fordi jeg kjenner jordskjelvet i 1906 og fordi jeg har sett bakkene med trikken utallige ganger på film?

San Fransisco har alltid fascinert meg, spesielt de bratte bakkene med den spesielle trikken. Jeg har tenkt at jeg ville aldri kunne bo i denne byen som når som helst kan bli ødelagt av et nytt jordskjelv. Jeg har lest mange av John Steinbeck sine bøker med handling som foregår i de grønne liene jeg opplevde og jeg har følt meg hjemme i disse bøkene.

Kanskje vil jeg få fornemmelser når jeg kommer dit? Eller vil jeg få de fornemmelsene fordi jeg har skrevet denne historien?

Avkristningen av Norge

Leserinnlegg Tidens Krav 22. september 2009

Jeg har med interesse lest Oskar Edin Indergaards bekymring for at Norge er i ferd med å bli avkristnet. Jeg deler hans syn på hva som er i ferd med å skje, men jeg deler på ingen måte hans bekymring. Nå har det seg også slik at det sannsynligvis er veldig få mennesker i Norge som deler Oskar Edin Indergaards bekymring, noe jeg er glad for.

Han sier at det foregår et stormløp mot kristne verdier blant blinde politikere og et sløvt presteskap. Indergaard overdriver dermed fullstendig sin egen og hans likesinnedes betydning for hvordan mennesker i Norge og den såkalte kristne verden danner seg oppfatninger om livet og døden. Det Indergaard kaller for avkristning skyldes faktisk at veldig mange mennesker begynner å verdsette helt andre verdier som gjør dem å stand til å sette større pris på livet enn de verdier som representeres av Indergaards sterkt foreldede tankegods. Den avkristning som Indergaard er så bekymret for har ført til at livskvaliteten for veldig mange mennesker som tidligere ble kuet til underkastelse av kirken har blitt radikalt forbedret. Indergaard og hans likesinnedes redsel for avkristning skyldes ene og alene at hans gruppering (de ”kristne”) mister en makt som de har utøvd til beste for seg selv i mer enn 16 århundrer.

Indergaard henviser til et bibelsitat: ”Er du ikke med meg så er du i mot meg (Mat.12.30)”. Dette er faktisk måten de kristne alltid har truet sin menighet til lydighet på til alle tider. De fleste kjenner vel igjen utsagnet hos Georg Bush Jr. sin munn etter terrorangrepet mot tvillingtårnene i New York 11. september 2001. Han mente faktisk den gang at han og hans likesinnede (de ”kristne”) hadde enerett på å vite hvordan terror skulle bekjempes. At denne holdningen har ført til en god bekjempelse av terror kan vel diskuteres.

Det er faktisk lenge siden at noen større del av befolkningen har oppfattet Bibelen som den eneste kilde for sannhet omkring livet og døden. Ser vi på oppslutningen omkring kirkevalget er det tydelig at det kirken steller med har lite relevans for flertallet av velgerne. Når vi også ser at kandidater i en såkalt demokratisk valgprosess blir diskriminert på grunn av sin seksuelle legning er det jo også et tydelig tegn på at kirkens ledere ikke skjønner hvilket landskap de beveger seg i. At det også lages kandidatlister som fratar velgerne en reell valgmulighet sier jo også noe om hvilke grunnholdninger som råder, det minner i hvert fall svært lite om demokrati.

Når vi leser Indergaards argumentasjon så er det jo heller ikke særlig vanskelig å skjønne hvorfor de kristne har kommet i utakt med verden for øvrig. Og det skremmende er at det ikke er bare er en eldre legpredikant fra Tingvoll som har det synet hans innlegg forfekter. Hadde han vært alene om sine holdninger kunne vi jo lett ha tiet ham i hjel, men dessverre er det slik at store deler av den konservative fløyen i statskirken faktisk deler hans oppfatninger. Disse er bare ikke så ærlig og rett fram som Indergaard, de skjuler sine meninger i et kunstferdig språk de har laget for å tekkes politikerne som sørger for finansieringen av deres virksomhet.

Som tidligere nevnt har et flertall i befolkningen for lengst funnet andre alternativer enn Bibelen for å skaffe seg et åndelig verdigrunnlag, og det er vel kun et tidsspørsmål før politikerne skjærer bort det som kalles for statskirken. Religion er ikke et statsanliggende, det har det faktisk aldri vært. I framtiden blir religion et personlig anliggende på samme måte som tilhørighet til frivillige foreninger av forskjellig slag. Det er ingen grunn til at religion som fritidsinteresse skal bety noe mer enn sjakk eller rytmisk sportsgymnastikk.

Så til Indergaards argumentasjon. Jeg har ikke lest Bibelen grundig, men jeg trodde faktiske at alle mennesker var like for Guds åsyn, i hvert fall hører jeg stadig geistlige som forfekter et slikt syn ved høytidelige anledninger. I Indergaards verden er noen ”gjenfødde” (hva dette betyr vet jeg ikke helt) og de ”gjenfødde” er tydeligvis ”likere” enn de andre, for de kan ta standpunkt i kristne spørsmål. Parallellen kunne vel kanskje være at du må være medlem i et politisk parti for å kunne uttale deg om politikk, og da må du holde deg til partiets oppfatninger om hva som er riktig når du uttaler deg.

Alle vet vel at i Bibelen står det veldig mye om mange ting, og enhver er i stand til å lese Bibelen som Fanden. Man kan finne bokstavelig støtte for en hvilken som helst ide i Bibelen, og er ikke støtten bokstavelig, kan man slik Indergaard gjør slenge på noen tolkninger og vips så har man ideer som kan forfektes som Guds lov.

At Indergaard forfekter en udemokratisk kirke der lederstilen skal være autoritær er vel ikke spesielt overraskende. At kristendommen har fått slik utbredelse skyldes jo som kjent tvangsmidler og underkastelse og krav på monopol på sannheten. Avvikende meninger har til alle tider blitt betraktet som en trussel og meningsytrerne har blitt fjernet og i mange tilfeller drept. At respekten for sannheten i kristendommen er forsvunnet (Indergaards utsagn) er vel ikke spesielt rart når slike holdninger råder.

Det finnes to religioner av betydning i verden som hver for seg hevder å ha monopol på sannheten, kristendommen og Islam. I begge religioner finnes et hedningebegrep, helvete og den riktige vei. Begge religionene har blitt sterkt misbrukt av verdslige og såkalt åndelige ledere for å undertrykke folket og skaffe seg makt på bekostning av andre. Det er også i disse to religionene det er utviklet fundamentalistiske fraksjoner som har bedrevet utstrakt terrorvirksomhet. Det er uhyre sjelden vi ser buddhister og hinduer bedriver terror i religionens navn.

At kirkens gamle kultur sitter igjen hos kirkens ledere i dag skal vi ikke undres over, spesielt når vi vet at det er tradisjon for å hugge hodet av avvikerne. Vi trenger ikke å gå lenger tilbake enn til Helge Hognestad som mistet sin presteordinasjon på grunn av at han hadde avvikende oppfatninger om sentrale punkter i trosbekjennelsen.

Mange mennesket har gjennom et fritt og opplyst samfunn funnet fram til andre verdier enn det kristendommen står for og disse menneskene ber om respekt for sin tro på samme måte som Indergaard vil ha respekt for sin tro. Mange mennesker har faktisk i dag funnet fram til at den eneste sannhet er den vi har i vårt eget hjerte. Om noen finner verdigrunnlaget for sin sannhet i Bibelen så er det helt greitt. Om noen finner det en humanetisk retning så er det også helt greitt, på samme måte som om noen finner det i Islam. Så lenge det finnes frihet til å velge er alle retninger like gode. Mangfold, frihet og toleranse vil sørge for at vi som mennesker utvikler oss og er i stand til å finne fram til verdier som gir oss som mennesker større livskvalitet.